Kjære Hr. Stork...

Kjære Hr. Stork;

tusen takk skal du ha, for at du brakte oss en liten bror. Og tusen takk skal du ha, for at han får være her på jorden, hos sin mamma og pappa. (Alle foto; Ida Henriette Skoglund. Ikke kopier uten tillatelse.)

Han ligger nå og knegger fornøyd i voggen sin – ja, han høres ut som en liten geit, lille pludre vår. Han har fått navnet Nathaniel, det betyr «Guds gave». Vi har ikke helt bestemt oss angående mellomnavn enda, men etternavnet blir så klart det samme som storesøsters. Over midnatt vil han være hos oss på sin 3-ukers-dag (15. april 2012).

Ja, for snart 3 uker siden, lå jeg i fødsel. For ganske nøyaktig 3 uker siden, lå jeg i noen av de verste riene. Det var i 23-tiden på kvelden den 23. mars at riene tok seg opp for alvor. Jeg skal nå endelig skrive ned min fødselshistorie nummer 2.

Det siste jeg skrev om sykehusoppholdet, var at vi lå på fødestuen med falske rier en hel natt, hvor jeg blant annet fikk smertestillende bad. Siden riene roet seg kl. 6 om morgenen den 23. mars, ble vi etterhvert trillet tilbake på rom nr. 519 med beskjed om at det sannsynligvis bare var irritasjonsrier som følge av at de hadde satt cytotec.

Utover dagen, forsvant riene så og si helt. Det ble avtalt at de skulle sette ny cytotec om ikke riene tok seg opp igjen. Litt senere kom jordmoren inn med tabletten, men ville ta en CTG-registrering først. I følge henne hadde riene begynt å ta seg opp igjen, så hun ville ikke sette cytotec allikevel.

Dette var forresten den samme jordmoren som skulle «passe» Linnea for oss da vi var innlagt etter dødfødselen. Linnea lå død i sykehussengen, og barnefaren og jeg skulle gå på spiserommet, men jeg ønsket ikke å etterlate Linnea alene, selv om hun var død. Og vi kunne jo ikke ta henne med oss inn på spiserommet. Da kom denne jordmoren inn, og hun foreslo at hun kunne sitte der mens vi gikk og spiste.

Vel, tilbake til den egentlige historien: vi hadde besøk på kvelden, men da besøket hadde dratt, tok riene seg fort opp. Jeg ble undersøkt av en ny jordmor i 23-tiden (hun hadde visst tatt seg av oss litt sist gang, uten at jeg egentlig husker det), og jeg hadde tydeligvis begynt å få litt åpning. Jeg husker jeg sa flere ganger at jeg ikke kunne huske at riene hadde vært så ille forrige gang jeg skulle føde. Etter dette, mistet jeg litt tidsbegrep ( – et tydelig bevis på at ting faktisk var i gang), - og i løpet av et par timer, ble vi trillet inn på en fødestue (en annen fødestue enn den vi var på natta før). Jeg forstod ikke hvorfor de tok med alle tingene våre også, for vi hadde jo fått beskjed om at vi skulle tilbake på samme rommet etter fødsel, men jeg var for omtåket til å si noe.

Mellom riene, så jeg for meg min forrige fødsel, husket ting som jeg ikke egentlig har husket på før, - men nå har jeg glemt disse tingene igjen, ( - hvordan er det mulig?). Jeg opplevde i det hele tatt riene som veldig traumatisk, så for meg at jeg denne gangen ville føde en frisk og skrikende unge, og begynte nesten å gråte. Det var så utrolig sterkt å forestille seg en skrikende nyfødt baby etter at Linnea kom stille til verden. Verdens største kontrast.

Jeg fortsatte å gjenta at jeg ikke kunne huske at det var så vondt sist, og til slutt spurte jeg hvordan det var med epidural. Når ble denne satt?

Jordmoren ringte veldig snart til anestesilegen og ba han komme ned. Han prøvde seg visst med at han måtte til noen på akutten først, og at det kunne ta en halvtimes tid før han fikk anledning. Jeg hørte hun var streng i telefonen: «Nei, du er nødt til å komme i løpet av ti minutter. Kvinnen har fått epidural før, og det var i forbindelse med en død baby, så det er vonde minner.» Jeg fikk en liten støkk da hun sa det, men det var på en måte en god støkk da jeg virkelig følte at jordmoren brydde seg. Og i løpet av ti minutter, var faktisk anestesilegen der. Han satte epiduralen, og i ettertid husker jeg at jeg stusset over at han stakk flere ganger etter bedøvelsen. Jeg så på klokken da epiduralen hadde begynt å virke, den var ca. 2 om natten, - altså natt til lørdag 24. mars. Herifra nærmest sov jeg meg gjennom 4 timer med rier, og jeg var så forundret over at det faktisk gikk an, for da jeg fikk epidural sist, ga smertene seg totalt i kanskje 5 minutter, før de vendte litt tilbake på venstre side. Dette sa jeg til jordmoren også, og hun sa at da hadde antakelig epiduralen blitt satt litt feil første gangen.

Barnefaren hadde i løpet av natten fått en egen seng inne på fødestuen slik at han skulle slippe i sove i en stol slik han gjorde forrige natt da vi lå på fødestue.

Klokken 6 på morgenen, hadde jeg 8 cm. åpning, og fostervannet ble tatt. Jeg fikk beskjed om at vannet var rent og fint. Da kom jeg til å tenke på at fostervannet hadde vært noe misfarget da Linnea ble født, og jeg stusset litt siden hun ble født 2 uker tidligere i svangerskapet enn lillebror.

Etter at fostervannet ble tatt, halvsov jeg fram til nærmere kl. 8. Først da våknet barnefaren av at jeg sa navnet hans, - eller snarere av at jeg hvisket det. Like etterpå kom jordmora inn og konstaterte at jeg hadde full åpning, deretter gikk hun av vakt, og ble erstattet av «hun som passet Linnea» og en jordmorstudent.

Ganske snart begynte pressriene, men jeg merket etterhvert at jeg ikke klarte å ligge flatt og presse, fikk problemer med halebeinet og ryggen. De kom med en saccosekk som jeg skulle ligge oppå i sengen, knestående. Vi hadde vel alle sett for oss at jeg ville snu meg på rygg igjen etterhvert, men det skjedde ikke, og jeg fødte knestående, noe som var en veldig spesiell opplevelse for meg. Hadde aldri trodd at jeg skulle føde knestående, - hadde knapt trodd at det gikk an, men det gjorde det altså. Det var egentlig litt fint å bruke en annen fødestilling enn da jeg fødte Linnea, - mindre traumatisk på en måte.

Jeg må jo si at under pressriene, følte jeg liksom ikke at noenting skjedde. Plutselig var visst hodet ute, og jeg hørte babyskrik. Jeg ble fylt av motstridende følelser. Herregud, jeg har en baby halvveis ute, - en baby som skriker; han lever! Hvordan ser han ut? Det hele føltes uvirkelig, jeg følte ikke lykke umiddelbart, bare forvirring, forstod ikke at det var mulig. Tenkte på dødfødselen, følte sorg, deretter glede, begynte å gråte, kjente etter nye pressrier, ventet. Plutselig var han ute, fortsatt skrikende. Gjennom tårer så jeg på veggklokken for å se hva klokka var når den levende babyen vår ble født; den så ut til å være nøyaktig kvart over 9, men jeg ville ikke avgjøre klokkeslettet selv, ville vente og høre hva slags tidspunkt jordmødrene hadde satt. For det måtte jo være det eneste riktige. Jeg forsøkte å se over ryggen min, da jeg fortsatt stod i knestående, - forsøkte å se den lille babyen vår, for å forstå at det var virkelig. Jeg skimtet en liten menneskekropp, min umiddelbare tanke var at han så akkurat ut som Linnea, og jeg så masse blod. Husker jeg lurte på om de hadde kappet navlesnoren enda. I forvirring spurte jeg hva jeg skulle gjøre nå, kunne jeg snu meg? Ja, de ville visst det, at jeg skulle snu meg, og jeg lurte på hvordan jeg skulle få til det, for jeg forstod jo at de ikke hadde kappet navlesnoren enda. På et vis fikk jeg snudd meg, og der satt jeg, naken under sykehusskjorta med tårer i øynene og så på den blodige lille skrikende bylten i en av jordmødrenes armer, - husker ikke hvilken jordmor, tror det var jordmorstudenten? En av dem fikk imidlertid fjernet saccosekken, og jeg fikk lagt meg bakover. De la den lille skrikende gutten oppå magen min, han suttet på hendene sine, og tok ganske snart gripetak rundt fingeren min. Tårene mine stoppet fort, og jeg lå bare der i undring, forstod ikke helt at han var min, følte meg bare fjern. Gutten skrek og skrek, i over en time?, - ja, kanskje to timer? Eller, det føltes i alle fall sånn? For på bildene som ble tatt en halvtime etter fødsel, ser det ikke akkurat ut som om han skrek. Ved et punkt forsøkte jordmødrene å legge han til brystet mitt, og han fikk til slutt tak. Han begynte fort å suge, og jeg undret meg over hvor lett det gikk til. For et merkelig instinkt, tenkte jeg.

Skrevet 14.05.2012:

Jeg var jo selvfølgelig ikke ved mitt fulle jeg der jeg lå rett etter fødselen. Alt var bare uvirkelig. Det føltes ikke helt som om det var min baby som lå inntil meg.

Etter en stund – i 11-12 tiden kanskje? - foreslo jordmorstudenten at jeg kanskje skulle forsøke å reise meg opp av sengen. Jeg sa at jeg gjerne ville ta en dusj. Det kunne jeg gjøre hvis jeg følte meg i form til det, sa hun. De tok babyen ut av armene mine og la han i en babyseng – jeg fikk ikke med meg om de vasket han først? Jeg satte meg ordentlig opp, og vi forstod fort at jeg var for svimmel til å klare å gå hele veien til badet for egne ben, så jordmoren hentet prekestolen til meg slik at jeg kunne lene meg på den. Hun hjalp meg så opp av sengen. Da jeg begynte å gå med prekestolen fikk jeg en dundrende hodepine, og jeg følte meg kjempesvak. Kvalm ble jeg også. Det endte med at jordmoren ble med meg inn på badet, for hun var bekymret for at jeg skulle besvime. Jeg fikk dusjet av meg det verste blodet på beina, og – jeg beklager på forhånd de etterfølgende ekle detaljene; hun ville ha meg til å forsøke å tisse, så jeg forsøkte , men jeg hadde fortsatt nesten ingen følelse i underlivet etter epiduralen, så uansett hvor herslig det høres ut, så måtte de faktisk «tømme meg» når jeg var ferdig på badet. Ikke at jeg var i noen som helst tilstand hvor jeg klarte å bli flau. Jeg mener, jeg hadde nettopp vært gjennom en fødsel, og hvor mye herslig hadde ikke jordmødrene sett før?

Mens jeg enda satt på toalettet, så ble jeg så kvalm at jordmoren måtte hente noe jeg kunne kaste opp i. Så da kastet jeg altså opp, - ikke at jeg hadde fått i meg altfor mye i løpet av de siste 12 timene, kanskje noe frukt og litt saft og vann.

Det ble ikke til at jeg fikk dusje ordentlig, siden jeg var i så dårlig forfatning. Jordmødrene hadde hentet meg en ny seng da jeg kom ut fra toalettet, barnefaren satt med babyen, som jeg tror sov på det tidspunktet. Enkelte ting er fjernt for meg, - jeg mener at han bar litt på babyen, men jeg husker også at han trillet rundt på babysengen inne på fødestua? Uansett - vi ble ført tilbake på rom nr. 519, sammen med alle tingene våre, noe som var bra da det fortsatt lå noen ting igjen i et skap på rommet som jordmødrene ikke hadde fått med seg kvelden før.

..............................................................................................................................................................................................................

Resten av historien fra rom nr. 519 får komme siden, skal prøve å få skrevet i nærmeste framtid. Det har tatt tid å komme inn i rutinene med lille pludre, og jeg har bare ikke hatt overskudd eller lyst til å sitte noe særlig på datamaskinen. Men en ting kan jeg fortelle dere; vi har kost oss så utrolig masse, og tatt masse bilder, trillet turer og vært på besøk. Skal dele litt med dere senere. De fantastiske bildene i dette innlegget ble tatt i et skolestudio av ei venninne, Ida Henriette Skoglund. Hun går media og driver ungdomsbedrift i foto. Jeg hadde tenkt å betale henne for fotoseansen, men hun tilbød seg å gi bildene til oss i gave, noe som var utrolig snilt gjort, og jeg er henne evig takknemlig.

Nå er det på tide å finne sengen. God natt fra oss :)