Svangerskapsplager, hormoner og tanker

Nå sitter jeg da her og kjenner den lille sprelle aktivt i magen. Lille Aktivius, som jeg sånn smått har begynt å kalle han :) Det er så aldeles herlig å kjenne de søte sparkene hans! Selv om det gjør vondt av og til - dessuten har han en tendens til å sparke meg i blæra når jeg skal sove, slik at jeg må springe på do hele natta :) Han sparker meg også i blæra når jeg setter meg ned i godstolen for å se på film, slik at jeg igjen må springe på do, midt i filmen. Er visst ikke lov å slappe av her i gården, nei, hehe :)


Hadde egentlig tenkt til å legge ut videoklippet jeg lovet dere i kveld, av lille Aktivius i magen, men det er så sent, og klippet er uredigert (jeg skulle korte det ned så det ikke ble så langtekkelig og kjedelig å se på). Jeg får heller legge det ut siden.


Jeg må jo innrømme at det sjelden virkelig går opp for meg at jeg har en sprell levende guttebaby i magen. Men det har jeg altså, og det gikk virkelig opp for meg et øyeblikk da jeg satt på jobb i dag. Han hadde vært stille en stund der inne i dronninghulen, så en stund "glemte" jeg liksom at jeg var gravid på en måte, at jeg faktisk har en liten en i magen, - at jeg ikke nå bare er én, men to. Jeg er to i én, og det tenker jeg lite over til vanlig.


Så der satt jeg altså, det var rolig i magen og jeg var fordypet i arbeidet. Plutselig kjente jeg noen harde spark som fikk meg til å smile, og da så jeg for meg den lille guttebylten som gjemmer seg der inne. Det er virkelig en gutt der inne, en bitteliten baby. Det er ikke bare en klump som spreller, - det er et

Mindre liv og røre i magen..

Jeg skulle ha oppdatert for et par dager siden, men jeg har bare ikke orket, ikke vært i psykisk stand til det. Jeg kopierer fra en tråd på forumet Englesiden som jeg er medlem på, for det jeg har skrevet der, sier egentlig alt;


Skrevet 03.01.12, kl. 10.22:

Skal ta gallesyreprøve i dag. Har enda ikke fått snakket med hudlegen, men det lå en rekvisisjon til blodprøver i luka til meg på hudavdelinga. Har fastet over natta for sikkerhets skyld, - ei venninne sa at hun hadde gjort det når hun tok gallesyreprøver ved samme sykehus (UNN).

I går kveld var jeg til en ekstrasjekk på sykehuset. Ble så urolig, for syntes lillebror i magen var så stille. Han bruker å romstrere skikkelig i magen, - en gang i timen eller annen hver time, men han hadde ikke romstrert slik på

Forhøyet gallesyrenivå i blodet..

Kopierer teksten jeg publiserte på et forum, orker ikke skrive dette noe annerledes;


Fikk brev i dag fra hudlegen (hun har ikke fått tak i meg per tlf.), om at blodprøvene jeg tok 19. desember var fine, bortsett fra den som ble sendt til Rikshospitalet for sjekk av gallesyrenivå i blodet... Har litt for høyt gallesyrenivå, skriver hun. Skal få innkalling til ny sjekk ved føden snarest. Regner med at jeg får tettere oppfølging nå, med overvåking av fosteret og gallesyrenivå.

Dette var jo ikke noe gøy å få brev om... Tenk om det utvikler seg til kolestase.. Har kost meg med svangerskapet i julen, men nå ble jeg redd, med tanke på alt jeg vet om kolestase.. Og at de ikke kan si noe om hvem som er mest utsatt for plutselig fosterdød i denne forbindelse. Selv om jeg går på medisiner som skal redusere gallesyrenivå/symptomer, så er det ikke påvist at det hindrer plutselig fosterdød...

Dessuten er jeg forvirra; jeg trodde gallesyreprøver skulle tas fastende, men jeg var jo ikke fastende da jeg tok den sist? Tenkte ikke på det der og da, men kom på det etter jeg hadde dratt fra sykehuset. Nå skal jeg ta nye prøver, men hun skriver fortsatt ingenting om at jeg må faste før prøvene? Skjønner ikke??

Så begynner jeg å lure; hadde jeg dette sist gang, ble det ikke oppdaget? Var det derfor Linnea døde? Kan ikke skjønne det, det burde jo blitt oppdaget. Tror til og med jeg ble testet rundt uke 30 pga. mye kløe.

Uff, to ganger dette svangerskapet har jeg drømt at jeg mister barnet i ca. 6. mnd eller noe... Var sanndrømt sist, vil ikke være det nå..

Hudlegen var forresten gått fra jobb da jeg ringte, hun skulle få beskjeden om å ringe meg på mandag. Hun har sannsynligvis forsøkt å nå meg på feil tlf.nr..

Nå håper jeg bare at dette går bra, og at gallesyrenivået ikke øker. Vet at risikoen for plutselig fosterdød er liten, men jeg har tross alt opplevd det før... Vil ikke oppleve det igjen. Tror ikke jeg hadde taklet det.

Linker om intrahepatisk svangerskapskolestase:

• Mer eller mindre på legespråk: http://tidsskriftet.no/article/1569853
• Mer forståelig for oss som ikke kan legespråk: http://nhi.no/graviditetsoraklet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/gallestase-i-svangerskap-29861.html

God jul og godt nyttår!

På bildet: Julemagen på julaften i uke 25 ♥ 

Dette innlegget kommer litt i "seineste" laget, men har ikke hatt ork til å skrive noe særlig i det siste.
I julen har vi altså vært hos min mamma. Det har vært koselig og avslappende. Før vi dro innover, slet jeg en del med hodepine og skallebank, men tror det kom mye av stress, for har hatt mindre hodepine etter at jeg kom hit inn. Hodepinen har på sitt vis minnet om migrene - jeg reagerer på lys og lyder, har vondt i øynene. Har kommet fram til at det må komme av en kombinasjon av bihule-og bekken/rygg/nakke-plager. Etter jul er jeg sykemeldt 50%.

Lillingen i magen sparker hardere og hardere, og spesielt mye om natten. Bekkenplagene varierer fra dag til dag. Begynner hos manuellterapeut i januar.

Det går mot et nytt år. Enda et år uten vår vesle Linnea Aurora. Men vi har henne med oss i hjertene våre. Ordnet julehylle til henne i år også, - ettersom julekvelden gikk, ble det flere engler og pynt på hyllen, derfor er den ganske full på bildet :) (Klikk på "les mer" for å se bilde.)

Jordmortime 20.12.11

I dag, 21. desember 2011, er jeg 24 uker og 4 dager på vei, - noe som for meg virket helt fjernt da jeg testet positiv den 4. august. Tidlig regnet jeg meg fram til at jeg skulle være 25 uker på vei mot jul, men forstod ikke helt at det skulle bli virkelighet. Antok at det verste kunne skje når som helst. At håpet skulle forsvinne igjen.


Men nå er jeg altså 24 + 4 på vei. Tiden går veldig sakte nå, teller dag for dag og håper det skal gå fort fram mot april, og at spiren skal holde seg i magen til da, frisk og fin med et bankende hjerte. Han later til å trives der inne nå i hvert fall, i dronninghulen, som min kjære kalte det tidligere i kveld (mens vi så på Jul i Blåfjell :) ).


Hehe, da vi var hos jordmor i går, og hun skulle lytte til hjertelyden, sparket lillingen til doppleren i protest. "Det trengs ikke, her er alt i orden," var det som om han ville si. Lille vakre gutten vår ♥


Alt så ut til å være i orden så langt. Ingenting unormalt. Har fått en del bekkenplager nå, og ryggen verker som besatt time ut og time inn. Jeg har fått en enorm hodepine. Jordmor mener det kan henge sammen med

Bekkenløsning

Ja, da var bekkenløsningen virkelig i gang. Jeg tror i hvert fall det, - jeg hadde ikke bekkenløsning da jeg gikk med Linnea, men nå har jeg smerter i korsryggen og i nærheten av hoftene som jeg ikke kjenner igjen fra forrige svangerskap. Så det må nok være bekkenløsning, - det er verst når jeg går og står. Kjenner det lite når jeg sitter i ro. Så jeg skal nok klare å jobbe en stund til, - jeg sitter jo foran en PC på jobb, så da slipper jeg å gå så mye. 

Nå sparker den lille villstyringen i magen ♥ Han er så flink til å vise mamman og pappan sin at han er der ♥ Det er veldig betryggende. 

Tok noen nye magebilder i går, men de får komme senere. Det er ikke jeg som har dem :)

Gårsdagens ultralyd

Var på ultralyd i går, det var godt å se babyen igjen (fikk ingen bilder denne gangen). Selv om jeg kjenner mye liv nå, oppdaget jeg fort at det fortsatt er en del bevegelser jeg ikke kjenner. Små og lette bevegelser, vel og merke. 

Atter en gang hadde jordmora problemer med å ta mål av den lille oksen i magen fordi han rørte seg sånn, - ja, jeg syns han er en liten okse, nemlig. Han er så aktiv og sterk, sparker utrolig hardt, noen ganger  gjør det nesten vondt. 

Jeg er forundret over hvor godt jeg faktisk kjenner liv allerede. Da jeg gikk med Linnea kjente jeg ikke noe særlig før mellom uke 25 og 30 en gang, - husker ikke nøyaktig når det ble tydelig. Som jordmora sier, så er livmora

17 uker + 1 dag på vei

Nå er jeg altså 17 uker og 1 dag på vei, og leser på babyverden sine nettsider at babyen snart begynner å høre, - noe så fantastisk ♥ Forresten syns jeg magen har krympet igjen. Hrmf . . . Det er sikkert ikke noe galt, for i følge babyverden ser det ut til at fosteret vokser litt saktere nå.


Har fått litt smerter i mellomgolvet. Mamma tror det er muskelsmerter forårsaket av bl.a. mye hikke - først var jeg nesten redd jeg hadde fått en liten brist i ribbena, men det virker veldig usannsynlig (heldigvis).

Skal til jordmor i morgen, og lege på onsdag. Den 9. nov har vi ordinær ultralyd. Grugleder meg, for da får vi kanskje vite kjønnet. Dessuten vil det være nesten akkurat et år siden vi var til den grusomme ultralyden i fjor, som fant sted 10. nov . . .


Og ja, jeg vil bare fortelle kort at gravstenen til datteren vår har kommet opp, den ble så perfekt at jeg begynte å gråte da jeg så den ♥ Slik ser den ut (og den ser enda finere ut i virkeligheten - klikk på "les mer" for å se flere bilder):

Rundet 15 uker!

Siden jeg fikk beskjed hos jordmor om å følge den ordinære terminen, så skal jeg ha rundet 15 uker i går. Det er helt herlig å tenke at jeg er såpass langt, for om bare 5 uker er jeg halvveis. Tiden går utrolig fort, det føles som om jeg nettopp testet positivt. Jeg håper alt vil gå bra framover. Ingen komplikasjoner, det er det siste jeg ønsker.

Av symptomer så har jeg litt kynnere og dogåing. Jeg kjente ikke kynnere i forrige svangerskap, men en jordmor jeg var hos sa at det var helt vanlig å merke flere symptomer i nytt svangerskap fordi livmora allerede var utvidet, og kroppen kjente igjen symptomene.
Vel, det var stortsett det jeg hadde å skrive om svangerskapet.

Jeg håper mange der ute var med å tenne lys for englebarna i går den 15. oktober. Det føles så utrolig viktig å få den bølgen av lys til å gå over verden. Og for at det skal gå, må flest mulig bidra.

Ellers kan jeg jo si at vi enda venter på gravstenen til Linnea, og det tar så fryktelig lang tid. For oss er det viktig at den står der før merkedagene våre begynner den 8nde november. For det var antakelig den dagen hun døde, det er jeg overbevist om . . .

Ekstrasjekk lørdag 08.10.11

Var til ultralyd på lørdag, ble litt vel overnervøs for kløen jeg hadde (har fått blemmer og kløe rundt omkring på kroppen, og også i hender og på føtter). Følte på meg at det kunne være svangerskapskløe, for det oppførte seg ikke som den vanlige eksemen. Jeg snakket litt med mamma (som har hatt svangerskapsforgiftning), som mente at jeg burde kontakte føden straks. 

Jeg gikk også inn på nettet og leste litt om svangerskapskløe og svangerskapsforgiftning, - og siden jeg hadde fått blemmer i hendene, fant jeg det beste å ringe føden. På nettet stod det ingenting om at

Gravidebilder uke 12 + 6

Min søster tok noen gravidebilder av meg da jeg var 12 uker og 6 dager på vei. Hun stod for sminking av en type barnslig sol midt på magen min (hun har så mange ideer :) Må jo si at jeg følte det var litt merkelig å ha en gigantisk sol på meg, - det ble vanskelig å posere med magen, men resultatene ble jo ikke så aller verst, og jeg syns de har et budskap - dessuten føler jeg at solen ikke var en så dum idé siden magen ikke er så aaaltfor stor enda :)

PS: Magen ser jo flat ut når jeg ligger, og strekkmerkene fra forrige svangerskap gir liksom en slags effekt til sola, synes jeg :)

Orker ikke forberedelsene

Jeg merker at jeg ikke orker å høre snakk om forberedelser til barnet skal komme enda. Det er så utrolig vanskelig. Hele meg oser av nervøsitet og motstridende følelser når noen nevner det, tør ikke planlegge noe. Alle snakker jo som om det er en selvfølge at dette skal gå bra, men det er slettes ingen selvfølge. Jeg tar heller forberedelsene som de kommer, forberedelser må jeg gjøre uansett.

Når det gjelder å finne ny leilighet for å bo større når babyen kommer, har jeg motstridende følelser der også. Tenk om vi ødelegger nok en leilighet med enda en sorg? Jeg føler ikke for å ha en baby der vi bor nå, etter det som har skjedd. Det sitter for mye vondt der, og det blir unaturlig. Det blir nesten en slags

I dårlig form

Ville bare oppdatere om formen min om dagen: Psykisk har jeg det faktisk veldig bra, men ellers er jeg i veldig dårlig form. Kan ikke huske at jeg var i så dårlig form sist gang jeg var gravid - men hver graviditet er jo forskjellig, som de sier. Jeg er altså konstant forkjøla (en god porsjon forkjølelse), trøtt og sliten. Eksemen har blusset opp, og ingenting av kremer virker noe særlig, så

Oppkasttrang

Nå fikk jeg nettopp min første ordentlige oppkasttrang under dette svangerskapet. Jeg måtte springe og sette meg foran do, bare for sikkerhetsskyld. Jeg klarte ikke å kaste ordentlig opp, det klarte jeg heller ikke sist gang jeg gikk gravid. Bortsett fra de 3 gangene etter overståtte 3 verste måneder, men det tror jeg hadde sammenheng med at jeg var syk og hostet til jeg fikk brekninger. Så sånn sett var jeg heldig da.


Grunnen til at jeg oppdaterer om hver minste lille ting under mitt nye

Tok prøver i dag

Jeg vil begynne med å gratulere min kjære venninne Ingvild-Sofie med en herlig liten jente, som ble født tirsdag 9 . august kl. 08.53. Ingvild sitt lillegull er faktisk noe mindre enn min lille Linnea Aurora ble, Linnea var 48 cm lang og veide 2642 gram. Da min venninnes lillegull kom til verden, var hun 47cm lang og veide 2450g. Tenk så liten, også så nydelig! ♥

I dag var jeg altså på legekontoret og tok noen prøver. Jeg trodde de skulle ta noen ekstra prøver, siden jeg er i et "risikosvangerskap", men de tok tydeligvis

Førstegangskontrollen

Nå har jeg altså opprettet denne nye bloggen, og da er det på tide å skrive om førstegangskontrollen. Det var altså på tirsdag 09. august, kl. 14.00, at jeg dro til min første svangerskapskontroll etter en dødfødsel, faktisk hele 9 måneder senere. Det er et helt svangerskap siden vi mistet Linnea, jeg kan ikke la være å tenke på det! Dersom jeg hadde blitt gravid igjen med en gang, og alt hadde gått bra, ville jeg snart hatt en levende bylt i armene, men istedet har det tatt så lang tid. Jeg skal uansett være takknemlig for at jeg i det hele tatt ble gravid igjen, det er ikke alle som får den sjansen overhodet... Og andre bruker kanskje flere år på å få barn, så sånn sett er ikke 9 måneder lenge allikevel. Jeg må bare velge å prise meg selv lykkelig! For jeg ER jo det!


Jeg må innrømme at jeg hadde veldig blandede følelser på veien til kontrollen. Følte meg helt uforberedt. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å be