Uke 19 + 3, og ultralydbilder

Nå har jeg ikke oppdatert på en stund, så dette kan bli litt langt.

Etter ultralydtermin, er jeg i dag 19 uker og 3 dager på vei (18.11.11). Magebildene ble tatt på søndagen, 13. november, etter ett-årsmarkeringen til vår kjære lille Linnea Aurora ♥ Det ble forresten en vakker minnesmarkering. Jeg kommer til å skrive om det og legge ut litt film på min andre blogg etterhvert.

Litt om den ordinære ultralyden som var for en uke siden, 9. november (dagen før ett-årsdagen for dødsbudskapet. . .): 

Vi kom til en ukjent jordmor, jeg trodde jeg skulle til den samme overlegen som jeg har gått til hele tiden, men fikk beskjed om at jordmor var mer "kompetent" til den ordinære undersøkelsen. Det gikk jo forsåvidt greit, men hun visste ikke at vi hadde fått en dødfødt jente i fjor, så jeg måtte fortelle det...

  
Alt lot til å være i orden med lille NonStop i magen. Min kjære nevnte noe om kjønnet, og jordmor sa straks, fort og enkelt: "Nei, det hær e en gutt,". Jeg klarte ikke si noe, klarte ikke smile, og forsøkte heller å skjule tårene. Og jeg følte meg så dårlig som reagerte med lyst til å gråte fordi det ikke var en jente.

Jeg gråt ikke der og da. Min kjære smilte og lo, og jeg følte meg så elendig som ikke klarte å føle ekte glede. 

Jeg forsøkte tre ganger (fra vi kom inn på undersøkelsesrommet) å spørre jordmor om hun kunne ta noen 3D-bilder, og forklarte at jeg har fått det hos overlegen to ganger, og at de så veldig bra ut. Først sa jordmoren at vi fikk se det an, og til slutt sa hun at hun ikke så hensikten fordi man ikke så noe særlig så tidlig i svangerskapet. At 3D-bildene ble best rundt uke 28. 

Dette visste jeg jo fra før, men de forrige 3D-bildene ble da ikke så dårlige? Jeg forsøkte å si til henne at denne gangen ville jeg samle på alle minner, men det nyttet visst ikke, så jeg ble litt skuffet over å ikke bli forstått. 

Men jeg fikk i det minste noen fine vanlige ultralydbilder. Det er vel bare noe med at jeg skulle ønske jeg hadde 3D-bilder av vesle Linnea, for de ultralydbildene vi fikk var så dårlige...

Samtidig tenkte jeg vel at det ville være godt for meg å ha noen flere 3D-bilder å se på slik at jeg lettere kunne vende meg til tanken på at det en gutt der inne.

Jeg fikk beskjed om at jeg har bakoverbøyd livmor og at morkaka sitter på forveggen. (Forøverbøyd livmor og morkaka på bakveggen er det vanligste). Har lest litt om det på nettet, og det skal i prinsippet ikke være noe farlig, med mindre morkaka ligger veldig nært livmorhalsen. Det tror jeg ikke den gjør, for ettersom jeg forstod så er det vanskeligere å kjenne liv der morkaka ligger. Og jeg kjenner lite liv akkurat under navelen, kjenner mest nedover, oppover og ut på sidene, noe som må bety at morkaka ligger rett under navelen min?

Da undersøkelsen var ferdig, måtte jordmor ut et ærend. Min kjære så på meg at noe måtte være galt. Han spurte om det gikk bra. Da sprakk jeg i tårer og klarte ikke si noe. Forsøkte å få fram noen ord, men det nyttet ikke. Også kom jordmor inn og ga oss noen opplysninger. Til slutt så hun på meg og spurte om det var noe som ble vanskelig. Da klarte jeg endelig å si at jeg hadde vel håpet på en jente, siden det var en jente vi skulle hatt, men at jeg må bare vende meg til tanken på at det er en gutt.

Vi tok farvel med jordmor og gikk ut i gangen. Da klarte jeg ikke holde det inne mer, så min kjære leverte papirene i luken mens jeg forsvant ut med tårer. Jeg forsøkte å stoppe tårene mens jeg ventet på han, og klarte det vel til en viss grad. Vi snakket litt om tankene mine på vei mot lobbyen, og han spurte meg hva som var så galt med at det var en gutt. 

"Vel, det er ikke egentlig noe galt i det, men alle jentetingene . . . Kåpen jeg kjøpte . . ."
"Han kan vel bruke noe av det."
"Ja, men det meste er jo rosa. Han kan ikke gå kledd i rosa. Og Linnea . . . Hun fikk aldri . . ."

Da kom tårestrømmen for fullt, og alt jeg sa kom ut mellom hikst og nesepussing. Min kjære prøvde å si til meg at det kunne jo være vi fikk en jente en annen gang, men da sa jeg "hvordan kan vi være sikker på det? Og det kan jo være lenge til . . ."

Jeg roet meg etterhvert ned. Vi møtte en bekjent utenfor sykehuset, og sa at vi hadde vært på ultralyd. Og første ledd i prossessen med å vende seg til at det er gutt i magen min, var å fortelle at "det er en gutt".

På bussen på vei fra sykehuset, spurte jeg halvveis gjennom tårer: "Kan han hete Nathaniel?" Og min kjære svarte: "Ja, - ja, det kan han."

Så da blir det sannsynligvis en liten Nathaniel. I ettertid har jeg funnet ut at navnet Nathaniel betyr "Guds gave", og han er virkelig en gave! ♥ Syntes betydningen var veldig spesiell i vår situasjon.



Nå gjelder det for meg å si det ofte nok, at han er en gutt, snakke til han som "lillegutten" og sånn. De siste dagene har jeg blitt litt flinkere å snakke til magen og ha kontakt med barnet. Tror jeg har lært litt av pappaen, hehe. Han er så utrolig flink! Jeg er kjempestolt!


Skal jo innrømme at jeg noen ganger tar meg selv i tenke "hun" eller "henne" om babyen, ser liksom fortsatt for meg en jente. Det er vel en prossess dette her. Jeg er jo glad for barnet i magen, og jeg takler lettere nå at det er en gutt, det er bare underbevisstheten min sier "hun" av og til.


Jeg vil jo elske den lille i magen like høyt som jeg elsker Linnea ♥

Etter at det viste seg å være en gutt, har jeg ikke vært så veldig ivrig angående forberedelsene. Har liksom ikke orket å tenke på det i det store og hele, - har skjøvet det fra meg. Det var litt lettere å forberede seg mentalt når det enda var et "håp" om en jente, men nå må jeg liksom la dette synke inn. Også må jeg få tak i gutteklær. Kanskje det blir lettere når jeg begynner å handle inn guttetøy. Kanskje jeg til og med burde rote fram Linnea sine babyklær og se om det er noe der som kan brukes til gutt. Jeg vet at det er noe der i hvert fall. Kanskje det vil hjelpe på tanke- og tilvendingsprossessen.

Når det gjelder sparkene i magen, så har de blitt mye tydeligere på kort tid. Allerede kan vi kjenne det såvidt utenpå magen. Min kjære ble sparket noen ganger i øret for et par dager siden ♥ Ja, i dag kunne vi til og med SE det utenpå magen. Det var koselig :)


Lille NonStop sparker ivrig i dette øyeblikk. Han er virkelig en aktiv krabat! Linnea var aldri så aktiv. Lillebror er aktiv på dagtid, og litt i 4-tiden om natten. Hvis jeg våkner kl. 8 eller 9 på morgenen, så kjenner jeg ikke liv og røre før rundt 10-tiden. Virker som en med temmelig god døgnrytme hvert fall, til og med en liten syvsover. Men dette kan jo forandre seg når han kommer ut.


Jeg kjenner jeg er litt redd for at barnet skal føle seg "mindre verd", "mindre elsket" og "mindre ønsket" fordi han er en gutt, og fordi han ikke er vår førstefødte. At han på en måte vil føle at vi "tilber" Linnea som en slags gud (for å sette det på spissen). Jeg klarer ikke sette helt ord på denne følelsen egentlig . . .

Men jeg vil aldri la sorgen over det tapte barnet, overskygge gleden over det nye. Jeg vil elske min sønn like høyt som jeg elsker min datter. Han er jo barnet mitt, uansett. Han vokser i min mage, og det er vi som skal oppfostre ham, forme ham som menneske, lære ham om livet. Selvfølgelig vil jeg elske lille NonStop. Og når sant skal sies, så elsker jeg han jo allerede ♥

Jeg er forresten utrolig plaga med tett nesa og svelg dette svangerskapet. Sliter med å puste om natten, og kan ikke bruke så mye nesespray, men jeg skal komme meg gjennom dette. Saltvannsdråper virker forresten dårlig på meg.


Nei, ha en god natt, dere :)