På venterommet

Vi kommer inn på venterommet. En litt eldre og forventningsfull kvinne sitter der sammen med sin mann. Kvinnen sender meg et varmt smil. Jeg lurer på hva hun mener med det. «Gratulerer med ditt første svangerskap?» Klarer ikke smile tilbake.

Det gjør vondt. Ja, jeg vet at jeg er ung, men det føles ikke slik. Jeg føler meg gammel i sinnet. Jeg har opplevd for mye, er for gammel for alderen.

Jeg setter meg ned i stolen vis-a-vis kvinnen med det varme smilet. Ser på henne et øyeblikk, hun smiler til meg igjen. Jeg responderer ikke, og ser heller ned i fanget. Slutt å være så lykkelig, tenker jeg.

Hun skulle bare visst hvem jeg er, hva jeg har opplevd. Jeg er mamma fra før, ikke kom her og tro noe annet. Har hun vært innom og lest bloggen min, mon tro? Uten å vite hvem hun sitter og smiler til? Har du lest min ulykkelige historie, og sitter nå og smiler til en du tror er en annen?

På ethvert venterom, kan det sitte gravide kvinner og smile til hverandre, gratulere hverandre med blikket, og tro at alle er i like lykkelige omstendigheter. På ethvert venterom, kan det befinne seg en gravid kvinne som bærer på en stor sorg, men også en ny lykke, et nytt håp – en kvinne som en gang sluttet å kjenne livstegn i magen. En kvinne som går gjennom et tøft svangerskap, og skulle ønske alle kunne lese henne som en åpen bok. Se hvilket ansvar hun følte for fosteret i magen. Lever barnet fortsatt? Har jeg gjort noe galt enda? Når skal denne nye lykken plutselig snu? Når skal alt håpet bli ødelagt? I dag? Tenk om vi skal oppdage at barnet i magen er dødt igjen . . .

Så der sitter jeg, tør ikke se opp – er redd for å se noen lykkelige smil. Flere gravide kommer inn i rommet, setter seg ned. Det blir temmelig fullt der inne. Så mange var det ikke der sist gang, og de som var der sist gang, sendte meg ingen varme smil. Det var liksom lettere å sitte der da.

Jeg kaster blikk på de gravide kvinnene når de ankommer venterommet, liksom for å se hvilket humør de er i. Se om alt er bra. Så ser jeg ned igjen, i fanget, gnir hendene nervøst. De ser så lykkelige ut, de har sikkert ikke mistet før – hvor stor er sjansen for at flere som har mistet, og i alle fall sent i svangerskapet, sitter på samme venterom? Jeg skulle ønske jeg hadde en lapp i pannen hvor det stod «jeg mistet det første barnet mitt i 8ende svangerskapsmåned i november 2010». Ønsker de kunne se det på meg, i det minste.

Jeg kjenner gråten presse på i halsen, så jeg begynner å le. Bare slik kan jeg stagge gråten, ved å le. Jeg blir i tillegg flau over mitt plutselige latterutbrudd, og prøver å stagge latterutbruddet samtidig. Å stagge latterutbrudd og gråt på samme tid, er utrolig vanskelig. Det begynner å verke i brystet, det svir i øynene og jeg får nesten lyst til å slå i veggen for å få utløp for alle følelsene som bygger seg opp. På samme tid som alt dette, føler jeg på den pinlige stemningen ved å sitte i et helt stille venterom, det er ingen som sier noe. Jeg føler ikke at jeg kan si noe heller, - si noe for å skjerme de vanskelige tankene, dytte de unna, - for de gjør så vondt. 

Egentlig har jeg aller mest lyst til å skrike ut, rope at det første barnet mitt døde i magen min! Det gikk fra en vilter krabat som lekte og sparket i magen min, til en livløs baby i armene mine! Jeg vil at alle som sitter rundt meg skal vite, - men jeg vil jo ikke skremme noen. Jeg får derfor lyst til å hviske alle tankene mine til min kjære, men er redd noen skal høre hva jeg sier. Det er ikke så lett å buse ut med sorgtanker over barnet vi mistet, foran høygravide, lykkelige og forventningsfulle damer. Jeg kan ikke la de få ta del i redselen og ansvaret jeg føler for det nye vidunderet i magen. Jeg unner dem ikke den smerten. I tillegg er de hormonelle, det kunne ha blitt ganske ille om jeg sa noe.

Til slutt klarer jeg ikke mer - jeg napper i hånden til min kjære og hvisker til han at han må bli med meg ut. Han sender meg et underlig blikk, men blir med meg.

Vi stiller oss i gangen til fødepoliklinikken. Vi skal snart bli kalt inn, så vi kan ikke gå så veldig langt. «Jeg orker bare ikke å sitte der inne,» sier jeg til min kjære. «Hvorfor ikke?» er dét jeg hører. Jeg stammer fram et svar. «De er så . . . så lykkelige . . .» Og så begynner jeg å gråte, stille, mot min kjæres skulder. Han legger armene rundt meg, og jeg står der og skaker mens tårene triller. Legger ut om hvor redd jeg er for å få en dårlig beskjed. Om hvor bekymringsløse kvinnene på venterommet virker.

Flere gravide blir kalt inn mens vi står der, og jeg føler forvirring hver gang noen blir kalt inn, - er redd jordmor skal tro vi ikke har kommet. Men vi står jo i gangen, hvorfor skulle vi stå der hvis vi ikke ventet på noen?

Til slutt blir vi hentet, og jordmor sier at vi må gå på kontoret hennes ute i hovedgangen. Jeg blir forvirret igjen, kontoret i gangen? Det er vel ikke noe ultralyd-apparat der? «Undersøkelse/behandling» stod det i innkallelsen, med et vedlagt ark hvor det stod «Velkommen til rutineultralyd». Så vi måtte jo få ultralyd? Jeg visste at det skulle være psykososialt team, men når det stod «ultralyd» i innkallelsen, så måtte vi vel få ultralyd også?

Vi kommer inn på kontoret, det er et helt vanlig kontor, uten noe ultralyd-apparat. Igjen kjenner jeg tårene presse på, - og igjen gjør jeg alt for å hindre de i å komme, og jeg forsøker også å la være å le. Det er utrolig vanskelig. Vi setter oss ned, jeg kler av jakken. Jeg prøver å smile for å stagge gråten, men det fører nesten til et nytt latterutbrudd. Jeg ser på min kjære, som også later til å sitte med tårer i øynene nå. Og så begynner jordmor å snakke . . .

I ettertid:

12 uker + 6 dager på vei i dag.

Dette var den tyngste stunden min til nå i svangerskapet, å sitte der på kontoret til jordmor for kun en samtale, da jeg egentlig hadde vært forberedt på ultralyd. Grunnen til at det hadde vært ekstra vanskelig å oppdage at det kun var samtale under psykososialt team, og ikke ultralyd, vil jeg forklare nå;

Mandag 26. september, dro min kjære og jeg til sykehuset og gledet oss til ultralyd, men jeg var ganske nervøs også. Mer nervøs enn ved første ultralyd, fordi jeg nå hadde drømt at jeg mistet i uke 11. Nå var jeg i uke 12, og det er fortsatt vanskelig å definere hva som er bevegelse og magetrøbbel. På denne måten kunne jeg heller ikke være sikker på om barnet i magen fortsatt levde. 

Jeg skal ikke holde skjult at jeg drømte at jeg mistet denne gangen (slik jeg holdt det skjult sist gang), jeg har faktisk drømt det to ganger til nå. Jeg drømte nemlig Linnea sin død, med datoer som stemte overens med virkeligheten, hva er i veien for at jeg skal være sanndrømt denne gangen også?

Så jeg har altså hatt to drømmer i dette svangerskapet om at jeg mister. Den første hadde jeg natta etter første ultralyd (hvor jordmora påpekte at det var "bare" én, altså ikke tvillinger, jeg hadde i magen). I drømmen stod jeg på badet, og var ca. 11 uker på vei. Jeg fant plutselig ut at det var på tide å føde (?!) og tok ut noen piller ut av skapet. Jeg dyttet i meg to piller (som skulle sette i gang fødselen), og når jeg så hadde svelget de, begynte jeg å fossblø umiddelbart. Da visste jeg plutselig at jeg faktisk hadde tvillinger i magen, og at jeg nettopp hadde drept de . . .

(Jeg tror faktisk jeg drømt noe lignende en gang før, for en stund tilbake, om at jeg bestemte meg for at det var på tide å føde tidlig i svangerskapet).

I den andre drømmen (som jeg hadde en ukes tid senere), drømte jeg at snakket med en dame mens jeg var høygravid. Hun påpekte hvor stor magen min var, og spurte om det var min første. Da sa jeg at jeg mistet forrige gang. Bare noen dager senere startet fødselen, og det endte i en dødfødsel . . . Under en uke etterpå, møtte jeg damen igjen, og hun spurte om jeg hadde født - jeg svarte dystert "nei, nå har jeg mistet to ganger" - damen ble skrekkelig lei seg og klarte ikke si noe.
Så det er det jeg husker . . . Jeg vet ikke om drømmene kommer av frykt eller om jeg er sanndrømt. Forhåpentligvis er det bare frykt. Frykten som jeg skyver unna i hverdagen, for å skjerme meg selv, kroppen min og barnet i magen - jeg føler et enormt ansvar. Derfor hender det i blant at jeg plutselig får et utbrudd, enten foran babyhyllen i butikken eller andre steder . . .

Dette er noen av tingene jeg snakket med jordmor om på mandag, under psykososialt team, - jeg nevnte det vel delvis fordi jeg sitter med tanker om at jeg kanskje skulle fortalt om at jeg drømte Linnea sin død sist, kanskje de hadde tatt meg på alvor og prøvd å finne ut om noe var galt? Kunne de reddet henne da? Egentlig vet jeg innerst inne at de ikke kunne det, de fant jo ikke en gang noen årsak til dødsfallet i ettertid.
En annen grunn til at jeg nevnte drømmene mine for jordmor, var for å kunne forklare hvor skuffet vi ble over at det ikke var ultralyd. Min kjære hadde uttrykt så mye glede og spenning over at vi skulle på ny ultralyd. Jeg på min side var redd for at barnet var dødt, siden jeg drømte at jeg mistet i uke 11. Jeg fikk til slutt spurt jordmor om hun hadde mulighet for å lytte til hjertet for oss, og det ville hun gjøre. Det lettet en del på skuffelsen vi følte.

Etter å ha satt opp ny time, ble vi med jordmor inn på fødepoliklinikken hvor hun fant et lite rom med en benk jeg kunne ligge på. Jeg la meg der mens hun gikk for å hente en doppler (som skal være bedre å lete etter hjertelyden med, enn en vanlig babyhjertemonitor). Hun kom tilbake og la den kalde tykke væsken på magen min, deretter begynte hun å lete med doppleren. Jeg var allerede kjempenervøs. Jeg hadde den siste uken forberedt meg på å komme dit og få vite om barnet var i live eller ikke, og om det hadde det bra. Jeg trodde dette var noe av det første hun ville undersøke før samtalen. Men det ble ikke slik, - derfor var det litt av en påkjenning å ligge på benken og lytte intenst etter hurtige hjerteslag fra barnet i magen. Tenk om barnet var dødt? Også hadde vi sittet og pratet om tanker i svangerskapet i en hel time, med et dødt barn i magen? Det ville ha vært sykt!

Det var noen nervepirrende øyeblikk da jordmor ikke klarte å finne hjertelyden. Hun lette og hun lette, over hele magen. Var det noe galt? Sist gang klarte jordmor å finne hjertelyden umiddelbart med en slik doppler. Jeg kjente gråten i halsen igjen, herregud, la ungen min være i live!

Tårene presset bak øyelokkene igjen, og for å roe meg selv ned, sa jeg til jordmor: «Jeg bruker å få sprengte blodkar når jeg går gravid, og i natt fikk jeg det for første gang under dette svangerskapet, jeg fikk et på låret, og da tenkte jeg at alt måtte være bra.» Jordmor spurte hvordan det så ut, og da sa jeg at det var som å blø under huden, sånne lilla flekker. «Å ja, sånne sprengte blodkar,» sa hun da. Men hun fant fortsatt ikke hjertelyden, og jeg gjorde alt for å holde maska da hun gikk ut for å se om det var et ledig ultralydrom.

Mens jordmor var ute, kjente jeg plutselig en kraftig kribling midt i magen. «Jeg syns det rørte seg!» utbrøt jeg, men ble straks usikker på om det virkelig var det jeg hadde kjent. Da kom jordmor inn igjen, og sa at det ikke var noe ledig enda, men at det var noen som holdt på å avslutte. Jeg hadde lyst til å si at jeg syntes jeg kjente bevegelse, men hvis barnet viste seg å være dødt . . . Jeg klarte altså ikke å si noe likevel. «Når man først har begynt å lete etter hjertelyden, kan man ikke sende noen hjem uten å finne den,» sa jordmor til meg, og la doppleren på magen min igjen. Og da fant hun plutselig hjertelyden, umiddelbart! Jeg begynte å storsmile, og ble med det samme i mye bedre humør. Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke vil ha noen babyhjertemonitor her hjemme, ville ikke skremme meg selv ved å ikke finne hjertelyden.

Jeg måtte holde meg for å le mens vi lyttet til hjertet. Det var helt herlig å høre det, så veldig betryggende. Da hadde jeg ikke være sanndrømt angående 11 uker. Jeg sa nå til jordmor at jeg hadde syntes jeg kjente bevegelse mens hun var ute. «Da var det nok nurket som snudde seg til så vi kunne høre hjertet,» sa hun. Jeg begynte å le igjen, plutselig kjente jeg en ny kribling i magen og utbrøt at «nå kjente jeg det igjen!» og like etter forsvant hjertelyden. «Ja, nå snudde nok nurket seg bort igjen, for nå klarer jeg ikke høre hjertet.»

Vi avsluttet og jeg takket jordmor flere ganger før vi skilte lag. Jeg var så glad da vi gikk derifra, og resten av dagen var jeg egentlig ganske hyper. Nå føler jeg meg mye tryggere, i og med at jeg ikke mistet i uke 11 slik som i drømmen. Og hva var greia med tvillinger? Jeg har jo bare én i magen! Det eneste som bekymrer meg nå, må være det med de pillene som jeg tok i drømmen, det var de som førte til spontanaborten. Tenk om det var et tegn på at noen tabletter jeg tar skader fosteret?, tenker jeg ofte.

Jeg prøver å skyve disse tankene unna, men de er der rett som det er. Noen dager går det jo bedre enn andre dager.

4 oktober har jeg jordmor-time, er usikker på om jeg vil la henne lete etter hjertelyden eller ikke – er redd hun ikke skal finne den, og der er det ikke noe ultralyd-apparat lett tilgjengelig (tror jeg i alle fall). Må vel til sykehuset da. Jeg er 13 uker på vei i morgen, vet ikke hvor lett det er for henne i finne hjertelyden i uke 13? Det er jo ikke sikkert hun vil finne hjertelyden for meg heller.

10. oktober har vi i alle fall ultralyd. Det ser jeg fram til! Jeg skal forsøke å booke kamera hos Tvibit til den dagen.
Etter ultralyden har vi ny samtale i psykososialt team.

Vel, det var den oppdateringen (ganske lang oppdatering for øvrig). Det kommer et eget innlegg senere med noen nye gravide-bilder som min søster har tatt, tenkte det var på tide :)