Barnevakt for første gang

Hei igjen.
Nå kommer historien i litt feil rekkefølge (skal datere den slik at den kommer i riktig rekkefølge på bloggen), men kjenner jeg meg selv rett så vil det ta en evighet før jeg publiserer dette innlegget hvis jeg utsetter det til jeg har skrevet den øvrige historien. Så da publiserer jeg det liksågodt med en gang, mens jeg har det i friskt minne, for da kommer det rett fra hjertet ♥

Søndag 13. mai var første gang jeg sendte Nathaniel avgårde til farmoren alene, hun skulle sitte barnevakt noen timer slik at vi fikk litt avlastning og tid for oss selv. Jeg trodde det skulle gå helt fint, men i det øyeblikket døra smalt igjen, begynte jeg å storgråte. Var så vondt å skilles fra han plutselig, vi har jo vært som erteris helt siden jeg ble gravid. Jeg følte nesten sorg da farmoren hadde dratt avgårde med han. De forsvant så fort ut døra, uten at jeg følte jeg fikk sagt hade til lillegutt.

Mens jeg gråt, kom alle tankene om Linnea plutselig veltende over meg. Og det å være alene hjemme med kjæresten, uten Nathaniel, og uten å være gravid, føltes ufattelig tomt. Det minte meg om da vi skulle hatt en baby, også lå hun under jorda på Elverhøy barnegravlund istedet for å være hos oss. Kjente trang til å hulke fram navnet til Linnea, men av en eller annen grunn ville jeg ikke vise at jeg savnet henne der og da. Tror det var for å ikke belaste barnefaren med sorg-tankene, var redd han skulle tro at jeg gikk rundt og sørget like tungt fortsatt, - for det gjør jeg nemlig ikke, jeg har det faktisk veldig bra nå. Kjenner meg faktisk lykkelig. Jeg har Linnea i hjertet mitt, men det gjør ikke så vondt lenger. Da jeg gråt den søndagen, var det første gang jeg kjente på sorgen med vonde tanker på lenge. Normalt sett, føler jeg bare vemod, og lurer på hvordan det kunne ha vært om hun hadde vært her med oss. Men da ville kanskje ikke Nathaniel vært født nå. Rart å tenke på.

Vel, midt oppi "den lille sorgen" som kom veltende over meg denne søndagen, ble jeg nesten redd for at Nathaniel aldri skulle komme hjem igjen i live. Det tok en times tid før jeg klarte å roe meg ned, men når jeg først hadde roet meg, så gikk det veldig greit. Jeg visste jo innerst inne at Nathaniel var i trygge hender.

Tror forresten kjæresten og jeg trengte den alenetiden litt, vi fikk anledning og prate og holde litt rundt hverandre, det var godt. Og likevel gikk jeg og savnet lille Nathaniel, enda så slitsomt det kan være med han noen ganger, jeg er jo mye alene hjemme mens barnefaren er på jobb. For lite tid til overs til husarbeid og den slags. Om kvelden vil man jo gjerne slappe av istedet for å rydde. Men som sagt savnet jeg gutten min likevel når han var borte noen timer. ♥

Eneste gangene uten han tidligere, var da jeg satt hos frisøren et par timer (nesten nyklipt på bildene), - gudmor Karoline trillet rundt med Nathaniel inne på samme senteret hvor jeg var, så det var liksom greit, for da var de jo like i nærheten. En annen dag dro jeg på kino sammen med søsteren min for å se Titanic i 3D (verdens mest romantiske film *drømme*!), og da var Nathaniel alene med barnefaren, men det gikk også ganske greit - siden det var barnefaren liksom, og de var hjemme. Må jo innrømme at jeg var littegranne nervøs og hadde lyst til å ringe og sjekke at alt var i orden hele tiden, men klarte å la være å ringe.