Barseltiden

Jeg husker ikke så mye fra de første timene etter fødsel, jeg var jo så utslitt og borte, - ikke i stand til å kjenne så mye på følelsene. Tror jeg sov en del de første timene etter at vi ble trillet tilbake til rom nr. 519, hvor vi lå innlagt den gangen vi hadde mistet Linnea. Nå var vi der inne med en levende baby, som også må ha sovet forresten - i egen seng, vel og merke. 

Jeg husker at jeg sa til pappa Kai at jeg helst ikke ville ha så mye besøk i dag siden jeg var sliten. Hvis noen kom, så fikk de komme en av gangen. Jeg hadde på forhånd lovet min vidunderlige Karoline at hun fikk komme en liten tur og se gudsønnen sin. Hun er så rolig og hensynsfull og naturlig å ha i nærheten for min del. Men etter å ha sagt det til Kai Håvard, så må jeg ha sovnet.


Det første jeg husker etter dette, er at jeg lå på min høyre side i sengen og ammet lillingen, som for det meste lå med lukkete øyne og laget søte pattelyder. Sengegjerdet var slått opp slik at han ikke skulle ramle ut. En jordmor må ha løftet han oppi til meg (skrek han da?), jeg var ikke i stand selv til å skjønne når han var sulten. - Han hørtes uansett virkelig sulten ut når han pattet. Det føltes underlig å ligge slik, og brystvortene virket så ømme med en gang han tok tak (til nå er de herdet av ammingen, så nå gjør det ikke vondt lenger). Jeg fikk også etterrier når jeg ammet, det gjorde ganske vondt, kunne ikke huske at etterriene var så plagsomme da jeg hadde født Linnea. Jeg fikk forklart at etterriene blir kraftigere når man ammer, siden ammingen fører til at livmora trekker seg raskere sammen. Dessuten sier de at etterriene blir verre for hver fødsel. Noen har til og med påstått at etterriene kan være like ille som fødselen etter å ha født 4-5 ganger . . .

Deretter kom en jordmor og tok med seg Kai Håvard og babyen vår ut for å måle og veie. Jeg var for sliten til å være med, så de tok med seg kamera for å ta bilder, slik at jeg kunne se.

Han veide 3450 gr og var 51 cm. lang, fikk jeg beskjed om. Vi fikk visst et skjema med denne informasjonen påskrevet, som også inneholdt noen tabeller som skulle fylles ut - ammetidspunkt og bleieskift. Dette skjemaet oppdaget jeg imidlertid ikke før noen dager etterpå, tror jeg må ha vært veldig i ørska etter fødselen. 

Siden jeg var redd for at jeg skulle få sterke reaksjoner i forbindelse med fødsel og babyen, var Kai Håvard innlagt sammen med meg som støtte. Jeg måtte ha noen der som kjente meg godt. Dessuten var det greit å ha han som fysisk støtte også, siden jeg var så sliten etter fødselen.


Jeg begynte fort å kalle babyen vår for "lille pludre". Han laget så mye lyder, både våken og i søvne. Det var så aldeles søtt. Derfor kalte jeg han for pludre. Dessuten klarte jeg ikke kalle han ved navnet sitt med en gang, det virket så unaturlig. Han het liksom ingenting enda, han var bare lille pludre. Ikke en gang "lille nonstop" føltes naturlig å si når han endelig var født. Nei, lille pludre var det eneste riktige, selv om NonStop fortsatt har en symbolsk betydning for meg.

Etter at lille pludre var målt og veid, fikk vi plutselig besøk. Jeg husker ikke hvem som kom først, om det var Karoline eller familien til pappa Kai, dvs. moren hans og to søsken. (Nathaniels farmor og tante og onkel.) Jeg var klar over at Kai sin mor skulle komme en tur, men visste ikke når, og heller ikke at hun hadde barna med seg. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt pinlig berørt der jeg lå i halvåpen sykehusskjorte (pga. ammingen, jeg blottet ingenting), og sykehustruse i netting med . . . la oss kalle det fødselsbleie. Ikke var jeg helt i form heller, som dere jo vet. Hadde hodepine og ryggverk, for ikke å snakke om at jeg fortsatt var litt nummen i beina og følte at jeg så ut som et troll. Ikke hadde jeg rukket å dusje en gang. Selv om jeg nettopp hadde født, følte jeg meg forfengelig, ville liksom ikke at noen skulle se meg slik. Ikke var jeg i psykisk stand til å prate noe særlig heller, jeg var helt apatisk. Da vi fikk besøk, var jeg rask å trekke dyna ordentlig over meg så ingen skulle se hva som skjulte seg der (fødselsbleie og sykehustruse).

Til slutt dukket også Kai sin tremenning opp, han var allerede på sykehuset og besøkte noen andre, derfor stakk han innom. Plutselig var det fem stykker på besøk, og jeg må si at jeg følte meg litt overkjørt. Kanskje jeg ikke hadde sagt tydelig nok at jeg bare ville ha én person på besøk av gangen, jeg var jo ganske omtåket. Da besøket begynte å løfte opp lille pludre fra sengen sin, protesterte noe inni meg. "Han er jo vår", tenkte jeg. "Det vi har ventet på, også skal noen ta han fra oss." Hadde liksom ikke lyst til å "gi slipp" på han når jeg endelig hadde en levende baby, ville ikke sende han rundt som om han var et fotografi. Det var det jeg tenkte, men mente ikke noe vondt med det. Det var bare det at jeg hadde ventet så lenge på å bli mamma til en levende liten baby, og når jeg endelig var det, så var jeg i ekstremt dårlig form og følte meg utilstrekkelig. Følte ikke jeg hadde fått tid nok eller mulighet til å bli kjent med ungen min før han gikk på rundgang. Men det ville jeg nok ha følt uansett om jeg hadde vært der noen dager med han før vi fikk besøk.


Jeg tror moren til Kai skjønte hvor sliten og irritabel jeg var, for etter en stund så sendte hun alle ut på gangen. Jeg var takknemlig, for det ble så mye lyd og så mange inntrykk å takle med så mange der inne på en gang. Jeg trengte ikke det akkurat da. Ikke i den tilstanden jeg var i.

Samme kveld spurte nattevakta om hun skulle ta med babyen ut slik at vi fikk hvile. Jeg var takknemlig og sa ja, da vi begge hadde fått lite søvn de siste døgnene. Jeg fikk noe smertestillende og la meg for å sove. 

Klokken 2 på natta våknet jeg til at babyen min var borte, og jeg følte et øyeblikks panikk. Hvor var han?? Jeg fikk sterke assosiasjoner til da vi var innlagt med Linnea Aurora; de hentet henne om kvelden og trillet henne ned på kjølerommet (- ja, la meg kalle det kjølerom, det er for grusomt å kalle det likrom eller lik-kjeller. . . ) Så jeg ble litt redd de første sekundene, helt til jeg kom på at jordmoren hadde tatt med lille pludre ut slik at vi fikk hvile. Jeg forsøkte å slå meg til ro med det, og la meg for å sove igjen, men en time senere våknet jeg på nytt med den samme skrekken, og da ringte jeg på for å be dem trille han inn til meg igjen. Jeg syntes det var så ekkelt å ikke ha han hos meg, og jeg forklarte hvorfor. Vi ble enige om at jeg bare kunne ringe på hvis han våknet og jeg ville ha hjelp. Jeg sov mye bedre straks jeg hadde han der, det var betryggende å våkne opp til at han lå i sykehussengen sin ved siden av meg.

Når det gjelder bleieskiftene, var jeg ikke med på det de første par dagene, fikk knapt med meg at bleiene ble skiftet, - så borte var jeg faktisk. Jeg fikk beskjed om å holde sengen pga. dundrende hodepine og ekstremt verkende rygg og armer (antakelig hadde jeg brukt muskler under fødselen som jeg ikke er vant til å bruke). Jeg hadde dessuten bekkensmerter og forferdelige etterrier som varte i over en uke etter fødsel. MEN . . . i alle fall, - jeg fikk høre at barnebeken som kom først, var meget mørk og seig og vanskelig å vaske bort fra stumpen på lillegutt.

Når det gjelder rygg-smertene, så var det en smerte som ilte gjennom ryggen og ned i overarmene. Jeg kunne ikke vri på meg uten at det gjorde sinnsykt vondt. Klarte så vidt å holde babyen min. I forhold til ryggen, var det best å sitte litt oppreist, men i forhold til den konstante hodepinen, var det best å ligge flatt. 

Jeg følte meg virkelig utilstrekkelig. Syntes ikke jeg fikk tatt meg av ungen min slik jeg ville. Her hadde jeg ventet på å bli mamma i hele 2 år, og når ønsket endelig gikk i oppfyllelse, var jeg knapt i stand til å amme. Det var kjempefrustrerende og trist.

Ammingen var i tillegg veldig vanskelig, jeg klarte såvidt å snu på meg i sengen på grunn av ryggen, og noen ganger endte det med at jeg måtte ligge på rygg mens en jordmor støttet opp babyen med puter og dyne oppå meg. Det var virkelig rart å ligge slik. 

En gang var jeg så sliten at gutten måtte få morsmelkerstatning blanda med litt av min egen melk som en jordmor håndmelket for meg (samme jordmora som var der under første del av fødselen natt til 24. mars). Det var forresten litt rart (men helt greit) å bli håndmelket av noen andre enn meg selv, - de spurte jo først om de fikk lov, og så dårlig form som jeg var i, så sa jeg det var greit. 

Jordmødrene skrøt i ettertid av at jeg hadde mestret situasjonen godt, - mange i min situasjon ville ikke ha klart å amme i det hele tatt. Det hjalp litt på det faktum at jeg følte meg utilstrekkelig. Jeg må si jeg er stolt over meg selv.


Natt til søndag 25. mars, var ryggsmertene så ille at jeg ikke fikk sove. Jeg fikk smertestillende paracet og voltaren, og senere fikk jeg fenazon-koffein for hodepinen. Fortsatt hadde jeg så vondt at jordmoren syntes synd på meg. Ja, hun syntes så synd på meg at hun til og med ga meg en dose morfin. Ikke lenge etter sovnet jeg, og da sov jeg virkelig godt.


Da jeg våknet morgenen etter, begynte smertene å vende tilbake. Da var det en jordmor på vakt som jeg kjente igjen som leder fra sorggruppen jeg har vært i noen ganger. Hun mistet en sønn for ca. 20 år siden.

Vi pratet litt om hvordan det gikk i forhold til sorgen, og hvordan det var å ha født en levende liten gutt. Jeg forstod det forresten også slik at hun også har sønnen sin på Elverhøy, - hun hadde sett gravstenen til Linnea. Hun prøvde å forklare meg hvor på Elverhøy sønnen hennes lå, men jeg er ikke så sikker på at jeg skjønte riktig.

Til slutt kom vi i snakk om hodepinen min, og at jeg følte meg utilstrekkelig. Jordmora fikk plutselig en "åpenbaring"; hun kom til den konklusjonen at jeg måtte ha spinalhodepine etter epiduralen; dvs. at anestesilegen hadde bommet litt da han skulle sette epidural (som jeg skrev tidligere, så stusset jeg litt på at han stakk meg så "mange" ganger da han skulle sette den). Han hadde endt med å stikke hull på hinna til spinalvæsken, slik at spinalvæsken kom i ubalanse - det betyr at den lakk ut i ryggen min, og det var det som skapte den ekstreme hodepinen. Et typisk tegn på spinalhodepine, er at den så og si forsvinner når man legger seg ned, nettopp fordi spinalvæsken ikke lekker ut på samme måte som når man går oppreist. Jordmora sa at det var sjelden de så spinalhodepine, men det hendte. Typisk, tenkte jeg, - at akkurat jeg måtte få denne unødvendige spinalhodepinen, jeg er jo bestandig på den dårlige sida av statistikken.


Jordmor tok kontakt med anestesilegene for å høre hva man skulle gjøre. Først ville de ha meg til å ligge flatt i 12 timer (fikk lov til å gå på do) og få i meg masse væske og Cola (koffein for å dempe smerten, jeg drikker ikke kaffe og te). De skulle også sette drypp, slik at jeg fikk væske rett i blodet. Men aller først spurte jeg om jeg kunne ta meg den etterlengta dusjen min, for tidligere hadde jeg ikke følt meg i stand til å ta en dusj. Nå maktet jeg det, selv om jeg fortsatt hadde smerter. Det var iallefall ingen fare for at jeg skulle besvime lenger, for nå hadde jeg jo fått en god natts søvn. Kvalm var jeg heller ikke lenger, siden jeg hadde spist. Det var den beste dusjen på lang tid, jeg følte meg så ren etterpå, og dessuten hjalp det litt på muskel-og bekkensmertene. Jeg gikk også på do i samme slengen. Jeg dusjet meg forresten nedentil hver gang jeg gikk på do for at det ikke skulle svi så fælt, - jeg hadde nemlig fått en liten rift som de måtte sy etter fødsel, (- det glemte jeg å nevne tidligere).


Vel, så var det på tide å ligge flatt i 12 timer. Jeg fikk selvfølgelig lov til å gå på do innimellom. Men ellers skulle jeg ligge, og dersom smertene ikke var borte etter de 12 timene, ville de gjøre et inngrep, ellers kunne hodepinen vare i hele 2 uker. Det endte dessverre med inngrepet, som var verre enn jeg hadde forestilt meg. De kunne ikke en gang garantere at ryggsmertene hadde noenting med spinalhodepinen å gjøre, så de kunne ikke si noe om ryggsmertene ville forsvinne med hodepinen.


Så, på formiddagen mandag 26. mars, ble jeg trillet opp på anestesiavdelingen for å få blodlapp ("blood patch") i ryggen. Det var et inngrep hvor de skulle hente blod fra armen min, og deretter føre det inn i ryggen med sprøyte på samme måte som de satte epidural. Der skulle altså blodet koagulere og dermed tette igjen hullet hvor spinalvæsken lakk ut. Derav tittelen "blodlapp". Jeg fikk beskjed om at 9 av 10 ble nesten umiddelbart bra ved første inngrep. De som ikke ble bra da, fikk tilbud om nytt inngrep. Her ble 9 av 10 bra igjen. Jeg fleipet om at jeg ble vel ikke bra da, jeg som alltid har vært på den dårlige siden av statistikken.


Den snille jordmorstudenten som var tilstede under fødselen, ble med opp på anestesiavdelingen. Hun kledde på seg en grønn drakt før hun kom inn på operasjonsrommet. Der inne var det minst tre mennesker i grønne drakter, kanskje fire (altså inkludert jordmora). Jeg tror det var to kvinnelige anestesileger som opererte, og en mannlig lege som overvåket det hele. 

Jeg ble bedt om å legge meg på siden i fosterstilling og nærmest skyte ryggen som en katt. Siden jeg hadde så vondt i ryggen, var dette utrolig vanskelig. Den ene legen vasket og steriliserte armen min, for så å legge på et grønt beskyttelsespapir med åpning der hun skulle operere (usikker på hva disse papirene kalles). Papiret lå slik at jeg ikke kunne se hva legen gjorde, og jeg fikk grusomme bilder i hodet av at hun skulle skjære opp hele armen min. Det hjalp vel ikke akkurat på at jeg fikk et glimt av blod på hansken hennes når hun løftet hånden. 

Samtidig som dette pågikk, steriliserte en annen ryggen min, la på et beskyttelsespapir og satte spinalbedøvelse. Det sprengte fælt nederst i ryggen samtidig som den andre legen stakk meg i armen. Jeg kunne ikke huske at spinalbedøvelsen gjorde så vondt under fødselen (men nå hadde vel fødselssmertene døyvet en del av smertene fra spinalbedøvelsen). Jeg ble ufattelig uvel og kvalm,  og jeg kaldsvettet. Ingen hadde forberedt meg på at to leger skulle operere samtidig på to forskjellige steder på kroppen min, - men når jeg tenker etter, er det jo ganske logisk. Blodlappen måtte jo være så fersk som mulig når den ble satt inn i ryggen min. Så der lå jeg og følte meg dårlig, jeg spurte hvor lang tid dette kunne ta, og fikk til svar: "hvis det går bra, kan det ta en halvtime". Jeg fikk sjokk - en halvtime?! Så jeg knep øynene igjen og forsøkte å reise bort i tankene, ignorere smerten. Jeg tenkte på noe så klisjé som en sydhavsøy. Jeg klarte til slutt å ignorere det som skjedde rundt meg ganske godt, men plutselig snakket en av legene til meg og jeg var tilbake i smertehelvetet. Jeg fikk beskjed om at jeg var flink til å ligge stille. Jeg husker ikke helt hva jeg svarte, men det var noe slikt som: "Hvis dere snakker til meg, kommer jeg ikke til å klare å ligge stille . . . "


Plutselig var det hele over, det hadde gått et kvarter. Jeg fikk beskjed om at det hadde gått så raskt fordi jeg hadde vært så flink og rolig. Raskt?? Rolig??, tenkte jeg. Jeg hadde jo kaldsvettet og hatt lyst til å kaste opp. Uansett var jeg glad for at det hele var over. Nå skulle jeg "bare" ligge flatt i 6 timer for at blodet skulle koagulere ordentlig. Jeg fikk også smertestillende for ryggen i løpet av disse timene.



En gang i løpet av mandagen (tror jeg), tok en av jordmødrene med seg lille Nathaniel for å ta blodprøver. Pappa Kai ble ikke med siden han ikke er så glad i sprøyter. Etterpå fikk vi høre at Nathaniel hadde vært kjempeflink. Blodprøvene har forresten ikke påvist noe galt hos Nathaniel, heldigvis.




Vel . . . Hodet mitt virket straks mye bedre da jeg senere satte meg forsiktig opp i sengen, men ryggen gjorde fortsatt litt vondt. Jeg ble bedt om å begynne litt rolig. 

Så fikk jeg plutselig beskjed om at mamma og resten av familien var på vei for å besøke oss. De var der tidligere enn jeg ventet, så jeg hadde ikke rukket å få på meg mine egne klær. Jeg sa at mamma kunne komme inn, men jeg ville kle på meg litt før jeg traff de andre. Vi tok med oss Nathaniel og trillet inn på dagligstuen. Jeg var fortsatt ganske ør og sliten etter å ha ligget i ro et par dager med smerter, så jeg virket nok litt apatisk på besøket. For øvrig var jeg sulten, så jeg hentet meg noe lapskaus og eplejuice inne på spiserommet. Det var lenge siden mat hadde smakt så godt som den gjorde da. Nathaniel sov for det meste under besøket, så da parkeringstiden var i ferd med å løpe ut, forsvant "guttene" ut i bilen. De gikk akkurat glipp av at lillegutt våknet, mens Nathaniels mormor og tante Lynn Helen, fikk anledning til å holde han litt. Søsteren min - tante Lynn altså - tok noen fine bilder under besøket, de kan du finne på hennes blogginnlegg: Besøkte nybakte foreldre og lillegutt

Mandags-kvelden var jeg endelig med på bleieskiftet for første gang. Da så jeg for det meste på hva pappa Kai gjorde, og han var kjempeflink. Men lillingen var litt lur å bæsje uten bleien på. Det ble mye skifting av papir under stumpen hans før vi fikk satt på ny bleie.

Rundt 11-tiden dagen etter, skulle et par barneleger ta en rutinemessig sjekk på Nathaniel. Han lå naken på et stellebord. Jeg fikk litt sjokk da jeg håndhilste på barnelegene, for den kvinnelige av dem presenterte seg som Linnea. Det var så rart at lille Nathaniel skulle bli undersøkt av en som het det samme som hans avdøde storesøster. Det var nesten som et slags tegn, følte jeg. Et tegn på at Linnea vår ville passe på han fra der hun er kanskje? Jeg vet ikke helt, det høres kanskje absurd ut. Alt var imidlertid i orden med Nathaniel. Legen som het Linnea, stakk lillefingeren sin inn i munnen på Nathaniel slik at han skulle ha noe å patte på for å holde seg rolig under undersøkelsen. Jeg tror i alle fall at det var derfor?

Senere snakket jeg om at jeg ville reise hjem, men jordmødrene anbefalte meg å bli der en dag til siden jeg hadde vært sengeliggende så mye av tiden. De ville at jeg skulle føle meg trygg på babystellet før jeg reiste hjem, og jeg fant ut at de hadde rett. Jeg kom dessuten på at vi ikke hadde fått forsøkt å bade lille Nathaniel på sykehuset, - det ville jeg gjerne gjøre under oppsyn fra en jordmor. Så på ettermiddagen badet vi han, og jordmoren viste oss grepene.

Ikke lenge etterpå kom gudmor Karoline på besøk. Hun ble noen timer. Mens hun var der, slapp Nathaniel en saftig promp, og det luktet. Vi var begge sikre på at han hadde gjort masse i bleia, så vi tok han med inn på stellerommet for å skifte, men i bleia var det visst bare tiss (ikke at det skadet å skifte). Dette var første gang jeg gikk for å skifte på lille pludre uten at barnefaren var med. Jeg følte meg usikker, spesielt siden det kom inn noen andre foreldre for å skifte på sin baby, men jeg prøvde å se på det hele som en øvelse. Jeg trodde ikke akkurat at jeg gjorde noe feil, bleieskiftet gikk bare litt tregt de første gangene for meg (til nå har jeg jo virkelig fått teken).

I løpet av tirsdags-kvelden ble jeg litt beveget, jeg satt der med Nathaniel sovende i fanget etter amming. Han holdt rundt fingeren min, og jeg følte meg så forelsket. Satt bare der og beundret han. Så på hånden rundt fingeren min, den varme og levende lille hånden som bildet til venstre viser. Tankene beveget seg derifra til bildet av storesøsterens kalde hånd rundt fingeren min. Jeg kunne føle kulden hennes, stivheten i hånden hennes. Hun kunne ikke gripe rundt fingeren min selv, jeg måtte selv legge fingeren inn i hånden hennes. Mens jeg forestilte meg dette, satt jeg med en levende og varm babyhånd rundt fingeren min, som hadde grepet tak selv. Jeg satt der med en varm og god gutt i armene, som var levendefødt, mens jenta mi, som var dødfødt, lå kald og urørlig under jorda på Elverhøy barnegravlund. Verdens største kontrast . . . For større kontrast får du ikke. . .

Her et sitat fra et innlegg jeg skrev på min gravidtråd på Englesiden:

Skrevet 28. mars 2012, kl. 02:05 

Først i kveld kjente jeg litt på følelsene rundt storesøsteren. Satt med lillebror i armene og tenkte på hvordan han pustet, kroppsvarmen, hånda hans som klep rundt fingeren min, de myke kinnene og håret, lydene han lager... også sammenlignet jeg det med Linnea, hvordan hun lå stille og kald i armene mine, stiv i huden, inntørkede lepper som aldri fikk suge pupp...den kalde hånda rundt fingeren min... Kjente på hvor urettferdig det var at hun ikke fikk oppleve livet. Så kom tanken: her sitter jeg med en god og varm liten gutt i armene, mens jenta mi ligger kald og stiv under jorda på Elverhøy barnegravlund... da kom tårene...