Jeg merker at jeg ikke orker å høre snakk om forberedelser til barnet skal komme enda. Det er så utrolig vanskelig. Hele meg oser av nervøsitet og motstridende følelser når noen nevner det, tør ikke planlegge noe. Alle snakker jo som om det er en selvfølge at dette skal gå bra, men det er slettes ingen selvfølge. Jeg tar heller forberedelsene som de kommer, forberedelser må jeg gjøre uansett.
Når det gjelder å finne ny leilighet for å bo større når babyen kommer, har jeg motstridende følelser der også. Tenk om vi ødelegger nok en leilighet med enda en sorg? Jeg føler ikke for å ha en baby der vi bor nå, etter det som har skjedd. Det sitter for mye vondt der, og det blir unaturlig. Det blir nesten en slags dårlig karma over å ha en baby der nå. Dessuten er det jo så trangt. Det går an å ha en baby der hvis man tilpasser, så klart, men vi kan allikevel ikke bo der når barnet begynner å forflytte seg.
Jeg hadde jo det meste klart sist gang, og jeg gledet meg så inderlig mye. Plutselig sa alt stopp. Så jeg tør ikke begynne med forberedelsene enda, tør ikke forberede meg mentalt på å forberede en gang, om jeg kan si det sånn. Dette er egentlig litt vanskelig å forklare, så jeg skal ikke bruke så mange ordene. Men det eneste jeg forbereder meg på, er fødsel og begravelse, - nei, jeg mener dåp. - Det er i hvert fall slik jeg tenker, jeg sier begravelse når jeg skal si dåp, jeg tenker ikke dåpskjole en gang. Skjønner liksom ikke helt at det egentlig skal være dåp, og ikke begravelse. Jeg husker også en gang før jeg ble gravid, jeg ønsket så sterkt å ha en spire i magen, at jeg til tider brukte begrepet "gravid" når jeg skulle nevne andre tilstander. F.eks. hvis jeg skulle si full eller trøtt. Da kunne jeg si "gravid", også måtte jeg rette på meg selv.
Når det gjelder fødsel, så vil jeg be om at den blir satt i gang 7 til 12 dager før termin, for jeg har hørt om altfor mange tilfeller der folk kommer til kontroll på termindagen og alt er i orden, men to dager etterpå, kjenner de ikke lenger liv i magen. Det må være helt grusomt. Disse sitter med tanker som bl.a. "tenk om de bare hadde satt i gang fødselen på termindagen, tenk om barnet hadde overlevd da". Jeg vil ikke risikere å oppleve det. Før dere sier noe her, så er det helt vanlig at mennesker som har mistet barn i magen, ber om å bli satt i gang før termin.
Litt om formen; den er egentlig ganske den samme enda, men i dag har jeg hvert så sliten at det å gå opp trappa, er like vanskelig som da jeg var høygravid. På dagen i går tømte jeg magen for alt mageinnhold et par ganger. Jeg ble kvalm bare av å snu på hodet, men det har gått litt bedre i dag. Nok en gang; jeg setter pris på det å være dårlig. Som en annen så fint sa: "ja, men da er jo alt sånn det skal være".
Jeg er forresten fortsatt hos mamma, (timen hos sosionomen ble avlyst), siden jeg er så dårlig. Jeg har kommet på ting jeg burde ordne i byen, men det er strengt talt ikke nødvendig å gjøre det før neste uke. Min kjære kommer vel tilbake hit i morgen, og da blir jeg nok med han tilbake til byen over helga. Jeg har jo den timen på NAV 7. sept, og etter det så begynner jeg vel i praksisplass, når alt er i orden. Pga. formen, grugleder jeg meg litt, men håper jeg blir bedre til jeg skal starte. Jeg er jo tross alt nå litt over 8 uker på vei, bare ca. 4 uker igjen, så skal det verste være over. - Jeg må jo tenke at 4 uker er halvparten av den tiden jeg har gått, og det er ikke lenge. Og når man tenker på at jeg er ca. 8 uker på vei nå, så er det halvveis til 16 uker, som igjen er halvveis til 32 uker. Og fra 32 uker, er det bare 8 uker igjen til termin. Tiden som gravid går faktisk veldig fort. Første gangen tror man kanskje at man har all verdens med tid, men man har ikke det.
Den 8. september skal jeg til jordmor, da vil jeg være 9 uker på vei. Egentlig skal jeg bare til en samtale, men kanskje jordmor til og med vil lytte etter hjertet hvis jeg ber henne. Ut i fra om hun finner hjertelyden, kan man jo vurdere om jeg kan være over 9 uker på vei eller ikke. Det er visst vanlig å finne hjertelyden i uke 10.
Den 13. sept har jeg time ved føden. Håper virkelig jeg får UL (ultralyd) da, det stod bare "undersøkelse/behandling" i brevet jeg fikk (mener å huske det stod "ultralyd" sist gang, men kanskje ikke). Skulle jo egentlig ringt å hørt hva det betydde, men siden jeg er her inne, har jeg ikke surra meg til å få tak i telefonnr...
Nei, nå skrev jeg jo som vanlig mye mer enn jeg hadde tenkt.
Før dere kommer med noen som helst bekymringer, vil jeg igjen minne dere på disse innleggene;
Når det gjelder å finne ny leilighet for å bo større når babyen kommer, har jeg motstridende følelser der også. Tenk om vi ødelegger nok en leilighet med enda en sorg? Jeg føler ikke for å ha en baby der vi bor nå, etter det som har skjedd. Det sitter for mye vondt der, og det blir unaturlig. Det blir nesten en slags dårlig karma over å ha en baby der nå. Dessuten er det jo så trangt. Det går an å ha en baby der hvis man tilpasser, så klart, men vi kan allikevel ikke bo der når barnet begynner å forflytte seg.
Jeg hadde jo det meste klart sist gang, og jeg gledet meg så inderlig mye. Plutselig sa alt stopp. Så jeg tør ikke begynne med forberedelsene enda, tør ikke forberede meg mentalt på å forberede en gang, om jeg kan si det sånn. Dette er egentlig litt vanskelig å forklare, så jeg skal ikke bruke så mange ordene. Men det eneste jeg forbereder meg på, er fødsel og begravelse, - nei, jeg mener dåp. - Det er i hvert fall slik jeg tenker, jeg sier begravelse når jeg skal si dåp, jeg tenker ikke dåpskjole en gang. Skjønner liksom ikke helt at det egentlig skal være dåp, og ikke begravelse. Jeg husker også en gang før jeg ble gravid, jeg ønsket så sterkt å ha en spire i magen, at jeg til tider brukte begrepet "gravid" når jeg skulle nevne andre tilstander. F.eks. hvis jeg skulle si full eller trøtt. Da kunne jeg si "gravid", også måtte jeg rette på meg selv.
Når det gjelder fødsel, så vil jeg be om at den blir satt i gang 7 til 12 dager før termin, for jeg har hørt om altfor mange tilfeller der folk kommer til kontroll på termindagen og alt er i orden, men to dager etterpå, kjenner de ikke lenger liv i magen. Det må være helt grusomt. Disse sitter med tanker som bl.a. "tenk om de bare hadde satt i gang fødselen på termindagen, tenk om barnet hadde overlevd da". Jeg vil ikke risikere å oppleve det. Før dere sier noe her, så er det helt vanlig at mennesker som har mistet barn i magen, ber om å bli satt i gang før termin.
Litt om formen; den er egentlig ganske den samme enda, men i dag har jeg hvert så sliten at det å gå opp trappa, er like vanskelig som da jeg var høygravid. På dagen i går tømte jeg magen for alt mageinnhold et par ganger. Jeg ble kvalm bare av å snu på hodet, men det har gått litt bedre i dag. Nok en gang; jeg setter pris på det å være dårlig. Som en annen så fint sa: "ja, men da er jo alt sånn det skal være".
Jeg er forresten fortsatt hos mamma, (timen hos sosionomen ble avlyst), siden jeg er så dårlig. Jeg har kommet på ting jeg burde ordne i byen, men det er strengt talt ikke nødvendig å gjøre det før neste uke. Min kjære kommer vel tilbake hit i morgen, og da blir jeg nok med han tilbake til byen over helga. Jeg har jo den timen på NAV 7. sept, og etter det så begynner jeg vel i praksisplass, når alt er i orden. Pga. formen, grugleder jeg meg litt, men håper jeg blir bedre til jeg skal starte. Jeg er jo tross alt nå litt over 8 uker på vei, bare ca. 4 uker igjen, så skal det verste være over. - Jeg må jo tenke at 4 uker er halvparten av den tiden jeg har gått, og det er ikke lenge. Og når man tenker på at jeg er ca. 8 uker på vei nå, så er det halvveis til 16 uker, som igjen er halvveis til 32 uker. Og fra 32 uker, er det bare 8 uker igjen til termin. Tiden som gravid går faktisk veldig fort. Første gangen tror man kanskje at man har all verdens med tid, men man har ikke det.
Den 8. september skal jeg til jordmor, da vil jeg være 9 uker på vei. Egentlig skal jeg bare til en samtale, men kanskje jordmor til og med vil lytte etter hjertet hvis jeg ber henne. Ut i fra om hun finner hjertelyden, kan man jo vurdere om jeg kan være over 9 uker på vei eller ikke. Det er visst vanlig å finne hjertelyden i uke 10.
Den 13. sept har jeg time ved føden. Håper virkelig jeg får UL (ultralyd) da, det stod bare "undersøkelse/behandling" i brevet jeg fikk (mener å huske det stod "ultralyd" sist gang, men kanskje ikke). Skulle jo egentlig ringt å hørt hva det betydde, men siden jeg er her inne, har jeg ikke surra meg til å få tak i telefonnr...
Nei, nå skrev jeg jo som vanlig mye mer enn jeg hadde tenkt.
Før dere kommer med noen som helst bekymringer, vil jeg igjen minne dere på disse innleggene;
Er her inne og leser innimellom :)
SvarSlettGlad for at alt står bra til med den vesle, i magen :)
Mange gode tanker. Klem SIlje.
Æ har stor tro på at det lille frøet i magen klarer å oppfatte det som skjer rund dæ. Forberedelser e en fin måte å vise både dæ selv og lillingen at dette her e på vei mot noe godt, at h*n e velkommen. E sikkert utrolig teit av mæ å si: Prøv å tenk positivt, men det e jo virkelig ikke noe annet man kan gjøre. Håper du ikke blir fornærmet, æ krysser virkelig alt som går ann å krysse for dæ og din lille familie og etter å ha lest begge bloggene dine mener æ at du e UTROLIG sterk til å være så ung. E nok aldri lett å miste sitt barn, men som du skreiv på den andre bloggen: det e enda vanskeligere å være ung med tanke på menneskene rundt dæ.
SvarSlettMasse lykke til <3
Tusen takk skal du ha! Blir ikke fornærmet :) Forberedelsene er likevel vanskelig for meg å tenke på, men det kommer seg vel etterhvert som magen vokser :) Jeg setter VIRKELIG stor pris på de gode ordene dine! Det varmer masse :)
SvarSlett