Film fra ultralyd 10.10.11

På mandag var vi altså til ultralyd for tredje gang. Og vet dere hva? Jeg har virkelig en liten turner i magen! Det var ikke feil av meg og pappaen og kalle den lille for "lille NonStop" (det har vi gjort en liten stund nå, - jeg har hatt følelsen av at det blir en aktiv en, og jeg har visst rett!). Lille nonstop svømte rundt i magen og snudde og vendte seg så jordmor knapt klarte å ta noen mål. Og hun sa at et så aktivt barn som regel var friskt :D


Her er en film som pappaen filmet med mobilen sin under ultralyden, etter å ha spurt jordmor om tillatelse (den er originalt 12 minutter lang, men jeg har kortet den ned, - noe som var veldig vanskelig! Derfor kan den virke litt lang).





Jeg har lest litt om 3D/4D-ultralyd på nettet, og vurderer å bestille en time. Da får man levende bilder fra ultralyden, 20-30 bilder på DVD, og de beste bildene på fotopapir av høy kvalitet. Det koster jo litt, men jeg syns det er verd det. Dessuten klarer jeg ikke slå fra meg tanken på at jeg vil angre på at jeg ikke gjorde det, dersom det går galt denne gangen også . . .


I det siste har jeg hatt følelsen på at det er en gutt jeg har i magen, og den følelsen har jeg enda. Kan hende det kommer av at den legen på lørdag hadde mistanke om kjønnet, men ikke sa noe. Som sagt fikk jeg følelsen av at han trodde det var en gutt i magen min. Kanskje jeg sitter med denne følelsen fordi jeg er så redd for å bli skuffet hvis det ikke er en jente? Jeg vet ikke . . . Gutt eller jente, jeg vil jo bli like glad i barnet uansett!


Det er vel ikke bare det at vi skulle hatt en jente hos oss, men hvis det er en gutt, så må jeg liksom begynne forberedelsene "på nytt igjen". Vi har jo så masse jentetøy (tanta mi sendte oppover en hel haug etter sitt barnebarn), og nå må vi kanskje skaffe guttetøy i stedet! Ikke at det blir et problem, jeg har jo to yngre brødre, men jeg vet ikke om jeg takler å måtte gå gjennom den forberedelsesbiten igjen, etter det vi har vært igjennom. Jeg takler knapt tanken på forberedelsene. Vil helst slippe. Tør ikke forberede noe som helst.
- Men det er sånn jeg tenker nå, det kan jo forandre seg ettersom jeg blir bedre kjent med lille NonStop, og vet om det er en gutt. Må vel liksom venne meg til tanken.


Når det gjelder prøvene som ble tatt på lørdag, så var det ingenting galt så langt :)


Forresten blir jeg forvirret over hvor langt jeg er på vei . . . De sier så mye forskjellig hele tiden, i uke 10 fikk jeg beskjed om at jeg var 10 + 3 eller 4, nå på lørdag fikk jeg beskjed om at jeg var 13 + 4 da jeg trodde jeg var 14 uker. Og mandag fikk jeg plutselig beskjed om at jeg var 14-15 uker på vei. Er så spent på hva den endelige terminen blir. Har ultralyd igjen 9. november (den obligatoriske UL, hvor terminen blir satt). Det er dagen før vi fikk dødsbudskapet i fjor, - jeg grugleder meg til den ultralyden. Jeg er i alle fall glad for at det ikke er på selve minnedagen, men det er allikevel ganske nært. Vi ba spesifikt om å ikke få den 10ende, - men ellers kan det faktisk hende at vi hadde fått ultralyd den dagen.


Tenk at ettårsdagen nærmer seg, det er ikke til å tro. Det er snart et år siden! Og det er likevel ikke lenge . . .