Ekstrasjekk lørdag 08.10.11

Var til ultralyd på lørdag, ble litt vel overnervøs for kløen jeg hadde (har fått blemmer og kløe rundt omkring på kroppen, og også i hender og på føtter). Følte på meg at det kunne være svangerskapskløe, for det oppførte seg ikke som den vanlige eksemen. Jeg snakket litt med mamma (som har hatt svangerskapsforgiftning), som mente at jeg burde kontakte føden straks. 

Jeg gikk også inn på nettet og leste litt om svangerskapskløe og svangerskapsforgiftning, - og siden jeg hadde fått blemmer i hendene, fant jeg det beste å ringe føden. På nettet stod det ingenting om at svangerskapsforgiftning kun var vanlig sent i svangerskapet, - det jeg derimot leste, var at dersom forgiftning ble påvist tidlig, kunne man få medisiner som skulle normalisere gallesyrenivået i kroppen, slik at det ble mindre risiko for fosteret. Forgiftning er imidlertid farligst etter uke 30.

Jordmora jeg snakket med først (som faktisk overvåket meg på sykehuset da jeg skulle føde Linnea) prøvde å avfeie meg med at "hun hadde ikke hørt om svangerskapsforgiftning så tidlig i svangerskapet" og "de ikke tok inn pasienter som var bare 14 uker på vei". Hun sa at føden ikke kunne gjøre noe, og da sa jeg at jeg trodde det var derfor føden var der, - for å hjelpe. Hun sa at jeg alltids kunne snakke med overlegen, men da måtte jeg ringe sentralbordet, og noe i måten hun sa det på, antydet at hun mente overlegen ikke ville gjøre noe. 

Jeg begynte nesten å grine, så jeg sa til henne at jeg gikk til rutineultralyd fordi jeg hadde mistet i 8nde svangerskapsmåned i fjor, og det var ille nok allerede om ikke noen skulle komme og motarbeide meg - da ble hun litt snillere i stemmen, og jeg fikk snakka med en overlege på føden - og han var mye mer medgjørlig, selv om han først begynte med at jeg kunne komme på mandag. Han var utlending, så det var litt vanskelig å skjønne alt han sa, men han var utrolig flink og snill. Jeg fikk til slutt tatt både blodprøver, urinprøve og UL . Hadde ikke forventa det med UL, men det var betryggende :) Legen sjekket alle vitale deler på fosteret, og jeg kunne se forandringen tydelig fra første UL, - nå var det ikke bare 6 "klumper" av et foster vi kunne se, men faktisk en ryggrad og fotsåler og alt :) Blodprøvene har jeg ikke fått svar på enda, men de sier jo bare ifra om det er noe galt, så jeg skal være glad om jeg ikke hører noe :)

Det er sikkert ingenting galt - jeg har jo eksem fra før, men det er bare det at jeg har vært veldig flink i matveien i det siste (allergi). Plutselig fikk jeg kjempeutbrudd i form av blemmer likevel (jeg fikk enda mer blemmer på magen i går kveld), og det klør som besatt til tider. Det kan hende det er svangerskapskløe, men det behøver jo ikke være farlig. Og svangerskapsforgiftning er jo heller ikke vanlig så tidlig i svangerskapet. Men nå er jo ikke jeg blant de "vanlige" - har jo alltid havna på den dårlige sida av statistikken.

Termindato ble flyttet noen dager tilbake igjen - så nå, søndag, er jeg visst 13 + 4 på vei, istedet for 14 + 1 som jeg egentlig trodde. Men termindato er jo ikke fastsatt enda.

Og jeg som skal til UL på mandag, vel - bedre med en gang for mye enn en gang for lite :)

Og det siste jeg trenger, er å klandre sykehuset dersom noe skulle gå galt. Så lenge de gjør det de kan for meg og fosteret, istedet for å avfeie meg, så kan jeg ikke klandre dem for noe. Jeg tror det må være ekstra tungt å ha noen å skylde på, - "tenk om det bare var en legefeil, tenk om babyen vår hadde overlevd hvis legene hadde hørt på meg" . . . Slike tanker må være utrolig tunge å bære på.

Under UL fikk faktisk legen en mistanke om kjønnet, men han ville ikke si det siden det var så usikkert. Jeg er glad han ikke sa noe, hvis han hadde sagt at det var en gutt, vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert. Jeg vil jo så gjerne ha en jente. Det skumle er at jeg selv syntes at det så ut til å være en gutt i magen . . . men jeg har jo egentlig ikke peiling. Legen spurte om vi fikk jente eller gutt sist gang, og jeg sa jente - og på uttrykket hans så fikk jeg mistanke om at det var en gutt denne gangen. En gutt er jo like velkommen, og hvis det viser seg å være en gutt, så må jeg bare venne meg til tanken - og dessuten bytte ut en del av babytøyet jeg har liggende . . . 

Det er vel bare det at jeg var så forberedt på en jente . . Alt jentetøyet vi fikk og som vi selv kjøpte . . Skal vi noen gang få bruk for det? T.o.m. rosa klappstellebord kjøpte vi . . Men blir det en gutt, så får han pinade bare ligge på det rosa stellebordet!

Jeg vet jo med meg selv at jeg kommer til å bli like glad i en gutt, - det er vel noe med at ei jente kanskje ville fylt tomrommet litt mer etter jenta vi mistet. Jeg vet ikke.

Jeg er usikker på om det ble tatt gallesyreprøve i går, men det var jo det som var hele hensikten med at jeg ringte hudavd. på en lørdag? For å få tatt gallesyreprøve? Jeg kalte det nemlig bare blodprøver.

Fødelegen ville forsåvidt at jeg skulle oppsøke dermatolog. Jeg har hatt jevnlig kontakt med hudavd., men de ser jo ikke ut til å kunne hjelpe meg stort, så jeg har så og si gitt opp dem . . Men hvis det er dermatolog som må til for å få tatt gallesyreprøve, så får jeg gjøre det.

Vel, alt later så langt til å være i skjønneste orden, og det er godt :)

Det jeg tydeligvis har glemt å skrive om på bloggen, er jordmorkontrollen 4. oktober. Vel, jeg kan jo si så mye som at jeg kom til den jordmora jeg opprinnelig fikk anbefalt, og hun var veldig snill og effektiv. Jeg lot henne ikke lytte til fosterhjertet, siden jeg ble så skremt sist gang da det tok lang tid å finne den, - det var jo ikke noe UL-apparat tilgjengelig der, og dessuten var det bare en uke til neste UL . Skal tilbake til samme jordmor neste gang.