Halvveis i dag, ett-årsdag for begravelsen i morgen...

I dag er jeg halvveis i svangerskapet. Det er liksom en slags milepæl. Neste milepæl er uke 24, når fosteret anses levedyktig hvis det blir født da. Leser at fosteret kan anses levedyktig allerede i uke 22, men har hørt at de kun går inn for å redde liv etter uke 24? Husker jeg rett? På babyverden står det i alle fall at de minste barna som har overlevd for tidlig fødsel ble født i uke 23... Noe forvirret, men men...


Så i dag er jeg altså halvveis i svangerskapet, og i morgen er det et år siden siste gang jeg så min Linnea. I morgen, 23. november, er nemlig ett-årsdagen for begravelsen... Det er tøft å tenke på. Hadde en litt vanskelig morgen, tok til tårene. Jeg forstod ikke dette i morges mens jeg enda lå i senga, men kanskje det var pga. ett-årsdagen for begravelsen at jeg fikk mareritt etter at kjæresten min hadde stått opp. Har generelt sett gått med en uggen følelse siden jeg stod opp.


Jeg hadde altså et mareritt (husker ikke så mye av det), som jeg våknet opp fra. Da hørte jeg noen komme inn i rommet, men klarte ikke snu meg, prøvde å spørre "Kai, er det deg?", men fikk liksom ikke helt til å snakke. Jeg følte nærværet hans komme nærmere, men jeg så han ikke, hørte han bare som hvisken som sa "så søt" flere ganger, - på en fryktinngytende måte. Og jeg kunne ikke røre meg, ikke snakke. Også våknet jeg igjen, ble rykket ut av marerittet. Da hørte jeg Kai komme inn på rommet igjen, og forsøkte å spørre gjennom en trollbundet kropp: "Kai, er det deg på ordentlig?", men det kom bare ut som noen forvridde ord. Da innså jeg at jeg fortsatt måtte drømme. Fikk ikke svar hos Kai, prøvde å spørre en gang til, og det kom litt tydeligere ut denne gangen. Plutselig rykket Kai meg ut av søvnen ved å spørre om det gikk bra. Jeg ble så utrolig takknemlig. Etter noen sekunder klarte jeg å si at jeg hadde mareritt, og han sa han hadde hørt meg mumle noe i søvne... 


Det hele var utrolig herslig der og da...

Vet egentlig ikke helt hva jeg ville frem til med dette innlegget, men det er i alle fall tøft å tenke på at det i morgen er et helt år siden sist jeg så min lille Linnea, min engledatter, mitt lille nordlys, min vakre lille skatt... Og aldri skal jeg få se henne igjen.


Og jeg klarer egentlig ikke glede meg ordentlig over det lille vidunderet i magen, ikke akkurat nå. Kanskje det blir bedre når det første året er overstått. Da begynner en helt ny tid.


I kveld har min kjære lovet meg at vi skal ta fram babytøyet i boden. Vi skal gå gjennom det og finne ut hva som eventuelt kan brukes til gutt. Det må jo være noe. Tror jeg trenger det psykisk for å kunne glede meg, for å vende meg til tanken på at det er en gutt i magen min. Se for meg en baby i gutteklær.


For øvrig så sliter jeg vel i det hele tatt med å forstå at jeg kan bli praksiserende mamma på ordentlig nå. Jeg sitter vel med en følelse av at det bare skal si stopp, helt plutselig. Slik som forrige gang. At dette svangerskapet bare er nok en fase i livet, før jeg igjen sitter tomhendt og alene. Det er ikke sånn at jeg bekymrer meg og er redd for at det skal gå galt hele tiden, men det er liksom for uvirkelig at det skal gå bra.


Klart jeg er litt bekymret, men det er ikke så galt som man skulle tro. Det er mer på den måten at jeg blir sjeleglad hver gang jeg kjenner lille NonStop sprelle i magen min (han har vært veldig aktiv i dag), og når det er stille en stund, så fornekter jeg liksom at det kan ha gått galt. Kanskje fordi jeg er redd for å virke hysterisk hvis jeg ringer jordmor. Jeg prøver å ta svangerskapet med ro, det er det beste. Og hvis noe virkelig er galt, så kommer jeg nok til å forstå det. Akkurat slik jeg forstod det da jeg gikk med Linnea. I det øyeblikket hun antakelig døde, fikk jeg en følelse av at noe var galt.


Sitter på jobb nå, fikk egentlig lyst på ostesmørbrød.. Kanskje jeg skal unne meg en landgang på butikken i dag, selv om jeg ikke tåler hvete. Tror det hadde vært godt på en dag som denne, for jeg har egentlig lite matlyst generelt, er så lei av all den vanlige maten. Og jeg tror kvalmen har begynt å vende litt tilbake..