Jordmorkontrollen 29. nov 2011: Alt lot til å være normalt, jeg har gått opp nesten 3 kg på en måned, og det er bra. Ved forrige kontroll for en måned siden, hadde jeg ikke gått opp noen ting. En stund før jeg ble gravid, veide jeg 57 kg, men for en måned siden veide jeg 54, så jordmor virka litt bekymra for at jeg ikke gikk opp i vekt en stund.
Utover det, så snakket vi litt om psyken min. I hele går gikk jeg nemlig med en ekstrem gråtetrang. Holdt på å gråte hele tiden, uten noen spesiell grunn eller trigger. Nå er det jo normalt å gråte uten grunn mens man er gravid, men i samtaler med andre, så har jeg kommet fram til at jeg kanskje har en del undertrykkete følelser som gjør at noen dager bare er ekstremt tunge. Jeg kan være enormt sliten om morgenen selv om jeg har lagt meg kl. 21.00 kvelden før. Det er vanskelig å stå opp, og å finne motivasjon til å virke i hverdagen. Det går på et vis, men enkelte dager har jeg ikke lyst til å gjøre noe som helst. Jordmor skulle sette meg i kontakt med en jordmor i kommunen som hjelper gravide med å tilpasse i henhold til arbeidssituasjon, slik at man slipper å gå sykemeldt hele svangerskapet, men at man likevel kan jobbe uten å slite seg ut.
Når det gjelder søvnen, så er det netter da jeg ikke får sove ordentlig, tross i at huden ikke klør. De siste tre nettene, har jeg sovet urolig. Hatt masse herslige drømmer i halvsøvne, - ikke direkte mareritt, bare herslige drømmer. Jeg kan ligge en hel natt og drømme om julepynt samtidig som jeg tenker på Linnea og det nye svangerskapet. Jeg tror jeg er redd for barnet i magen, mye reddere enn jeg har innsett tidligere, og derfor sliter jeg psykisk både om dagen og natten.
Jeg tror jeg har skjøvet unna sorg og redsel, for å være glad for barnet sin skyld, for å prøve å gå videre med livet mitt. Saken er at det skjer så mye for tiden at jeg ikke får tid til å kjenne ordentlig på følelsene. På ett-årsdagene for dødfødselen og begravelsen skulle liksom alle disse følelsene og tankene få plass, jeg skulle få rom til å tenke på Linnea og sorgen, det skulle være Linnea sine dager. Ett-årsdagen for dødfødselen ble veldig fin, men følelsene kom først i dagene etterpå, og ett-årsdagen for begravelsen ble bare rot, for min del. Det oppstod andre problemer jeg måtte bruke tid og energi på, og derfor ble sorgen forskjøvet igjen.
Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal bearbeide sorgen og tankene. Har blitt så vant til å skyve dem unna.
Også sliter jeg vel med at folk ikke forstår. De forstår ikke sorgen, tankene rundt ett-årsdagene, savnet etter en man ikke fikk ble kjent med.
Og tross i at jeg er gravid, er det vanskelig å forholde seg til andre sine babyer. Det er vel noe med at jeg ikke kan være sikker på at mitt svangerskap går bra denne gangen, jeg kan miste når som helst. Jeg vil ikke miste, jeg vil ha dette barnet hos meg. Kanskje redselen tar større plass nå som jeg kjenner så mye liv, - jeg har knyttet meg mer til barnet nå enn tidligere.
Dessuten er det vel vanskelig nå som vi nettopp har passert merkedagene for dødfødselen og begravelsen, og hvis Linnea hadde blitt født til termin den 11. desember, så skulle hun vært et år snart. For øvrig er det så mange ett-årsdager for tiden, og folk rundt meg får babyer. Akkurat rundt Linnea sine merkedager. Det er ikke det at jeg ikke unner noen å få barn, jeg bare tenker på alt jeg ikke skulle få oppleve, alt Linnea ikke skulle få oppleve. Tenk at et så lite barn kan lære en så mye om livet, uten å få leve det selv.
Så er det jo det faktum at det går mot jul. Jeg ønsket å glede meg over denne julen, kose meg. For over en måned siden gledet jeg meg faktisk til jul. Men nå kjenner jeg at julestemningen har vanskelig for å ta plass. Det har vel med merkedagene å gjøre, og alle pakkene som vil mangle under juletreet. Jeg går i byen og på kjøpesentre og ser folk handle barneleker og barneklær. Jeg ser alle de nydelige små babykjolene som jeg gjerne skulle ha kjøpt til jenta mi. Den perfekte julekjolen for min lille baby. Også er hun ikke her . . .
Huff, jeg føler virkelig at jeg har gått på en smell. Alt gikk jo så bra for meg. Hvorfor ble det plutselig så vanskelig og tungt igjen?
Før dere kommer med noen bekymrede meldinger, vil jeg igjen minne dere på denne tankelisten:
Kopierer inn noe jeg publiserte på et forum tidligere i dag:
"Nå har den ungen vært aktiv i snart en time i strekk, kan ikke huske å ha opplevd det før.
Jeg er bare 21 uker på vei, men han sparker så det nesten gjør vondt, og noen ganger kiler det i magen når han rører på seg. Dette må være en liten okse. Linnea min var aldri så aktiv og sterk. Bevegelsene i magen er herlige, samtidig som de er en slags påminnelse om mitt forrige svangerskap som endte i katastrofe . . . Merker på en måte at jo lenger ut i svangerskapet jeg kommer , jo vanskeligere blir det å forholde seg til på en måte, trodde det skulle bli motsatt . .
Tror jeg har begynt å få bekkenplager nå. Kjenner vonde ilinger fra korsryggen og opp gjennom hele ryggen. Hadde ikke bekkenplager forrige svangerskap, så vet ikke helt hvordan man merker de først . . . Dessuten kjenner jeg det utrolig godt i lysken når jeg går, må gå veldig sakte. Normalt har jeg båret bærbar PC med meg til jobb, men nå kjenner jeg at det absolutt ikke går lenger . . De skulle ordne meg en stasjonær maskin, men det var noe trøbbel med det, håper det går i orden snart."
Utover det, så snakket vi litt om psyken min. I hele går gikk jeg nemlig med en ekstrem gråtetrang. Holdt på å gråte hele tiden, uten noen spesiell grunn eller trigger. Nå er det jo normalt å gråte uten grunn mens man er gravid, men i samtaler med andre, så har jeg kommet fram til at jeg kanskje har en del undertrykkete følelser som gjør at noen dager bare er ekstremt tunge. Jeg kan være enormt sliten om morgenen selv om jeg har lagt meg kl. 21.00 kvelden før. Det er vanskelig å stå opp, og å finne motivasjon til å virke i hverdagen. Det går på et vis, men enkelte dager har jeg ikke lyst til å gjøre noe som helst. Jordmor skulle sette meg i kontakt med en jordmor i kommunen som hjelper gravide med å tilpasse i henhold til arbeidssituasjon, slik at man slipper å gå sykemeldt hele svangerskapet, men at man likevel kan jobbe uten å slite seg ut.
Når det gjelder søvnen, så er det netter da jeg ikke får sove ordentlig, tross i at huden ikke klør. De siste tre nettene, har jeg sovet urolig. Hatt masse herslige drømmer i halvsøvne, - ikke direkte mareritt, bare herslige drømmer. Jeg kan ligge en hel natt og drømme om julepynt samtidig som jeg tenker på Linnea og det nye svangerskapet. Jeg tror jeg er redd for barnet i magen, mye reddere enn jeg har innsett tidligere, og derfor sliter jeg psykisk både om dagen og natten.
Jeg tror jeg har skjøvet unna sorg og redsel, for å være glad for barnet sin skyld, for å prøve å gå videre med livet mitt. Saken er at det skjer så mye for tiden at jeg ikke får tid til å kjenne ordentlig på følelsene. På ett-årsdagene for dødfødselen og begravelsen skulle liksom alle disse følelsene og tankene få plass, jeg skulle få rom til å tenke på Linnea og sorgen, det skulle være Linnea sine dager. Ett-årsdagen for dødfødselen ble veldig fin, men følelsene kom først i dagene etterpå, og ett-årsdagen for begravelsen ble bare rot, for min del. Det oppstod andre problemer jeg måtte bruke tid og energi på, og derfor ble sorgen forskjøvet igjen.
Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal bearbeide sorgen og tankene. Har blitt så vant til å skyve dem unna.
Også sliter jeg vel med at folk ikke forstår. De forstår ikke sorgen, tankene rundt ett-årsdagene, savnet etter en man ikke fikk ble kjent med.
Og tross i at jeg er gravid, er det vanskelig å forholde seg til andre sine babyer. Det er vel noe med at jeg ikke kan være sikker på at mitt svangerskap går bra denne gangen, jeg kan miste når som helst. Jeg vil ikke miste, jeg vil ha dette barnet hos meg. Kanskje redselen tar større plass nå som jeg kjenner så mye liv, - jeg har knyttet meg mer til barnet nå enn tidligere.
Dessuten er det vel vanskelig nå som vi nettopp har passert merkedagene for dødfødselen og begravelsen, og hvis Linnea hadde blitt født til termin den 11. desember, så skulle hun vært et år snart. For øvrig er det så mange ett-årsdager for tiden, og folk rundt meg får babyer. Akkurat rundt Linnea sine merkedager. Det er ikke det at jeg ikke unner noen å få barn, jeg bare tenker på alt jeg ikke skulle få oppleve, alt Linnea ikke skulle få oppleve. Tenk at et så lite barn kan lære en så mye om livet, uten å få leve det selv.
Så er det jo det faktum at det går mot jul. Jeg ønsket å glede meg over denne julen, kose meg. For over en måned siden gledet jeg meg faktisk til jul. Men nå kjenner jeg at julestemningen har vanskelig for å ta plass. Det har vel med merkedagene å gjøre, og alle pakkene som vil mangle under juletreet. Jeg går i byen og på kjøpesentre og ser folk handle barneleker og barneklær. Jeg ser alle de nydelige små babykjolene som jeg gjerne skulle ha kjøpt til jenta mi. Den perfekte julekjolen for min lille baby. Også er hun ikke her . . .
Huff, jeg føler virkelig at jeg har gått på en smell. Alt gikk jo så bra for meg. Hvorfor ble det plutselig så vanskelig og tungt igjen?
Før dere kommer med noen bekymrede meldinger, vil jeg igjen minne dere på denne tankelisten:
Kopierer inn noe jeg publiserte på et forum tidligere i dag:
"Nå har den ungen vært aktiv i snart en time i strekk, kan ikke huske å ha opplevd det før.
Jeg er bare 21 uker på vei, men han sparker så det nesten gjør vondt, og noen ganger kiler det i magen når han rører på seg. Dette må være en liten okse. Linnea min var aldri så aktiv og sterk. Bevegelsene i magen er herlige, samtidig som de er en slags påminnelse om mitt forrige svangerskap som endte i katastrofe . . . Merker på en måte at jo lenger ut i svangerskapet jeg kommer , jo vanskeligere blir det å forholde seg til på en måte, trodde det skulle bli motsatt . .Tror jeg har begynt å få bekkenplager nå. Kjenner vonde ilinger fra korsryggen og opp gjennom hele ryggen. Hadde ikke bekkenplager forrige svangerskap, så vet ikke helt hvordan man merker de først . . . Dessuten kjenner jeg det utrolig godt i lysken når jeg går, må gå veldig sakte. Normalt har jeg båret bærbar PC med meg til jobb, men nå kjenner jeg at det absolutt ikke går lenger . . De skulle ordne meg en stasjonær maskin, men det var noe trøbbel med det, håper det går i orden snart."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar