I går var jeg til jordmor - litt surr med timesystemet hennes, så det ble en rask sjekk. Først og fremst er det viktig å si at hun fant hjertelyden ganske kjapt, og hjerterytmen var normal :) Jeg veide omtrent det samme som for en måned siden, og ellers virket alt normalt så langt. Så det var en betryggende kontroll i hvert fall, dere aner ikke hvor lettet jeg blir hver gang de finner livstegn i magen min :)
Jeg føler fortsatt at ting har "stoppet" litt opp. Merker ikke så mye forandringer i kroppen, og kjenner ikke så tydelig liv, men jeg vet jo at det skjer noe der. Jeg har forsøkt å glede meg over det nye vidunderet i magen, og jeg syns jeg klarte det ganske godt den første tiden, men de siste par ukene så har den gleden på en måte svunnet litt hen. Jeg klarer ikke glede meg på den måten jeg syns jeg burde gjøre.
Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å ikke distansere meg fra det nye svangerskapet, slik det er vanlig å gjøre i min situasjon, men nå føler jeg at jeg distanserer meg allikevel. Dere syns kanskje det er rart å si at jeg distanserer meg fra svangerskapet, når jeg faktisk sitter og skriver blogg om det. Men saken er jo den at jeg vet at jeg er gravid, jeg er fullstendig klar over det, jeg ønsker fortsatt å ta vare på alle minner fra svangerskapet i tilfelle det skulle gå galt.
Jeg klarer bare ikke psykisk å forholde meg så mye til barnet i magen for tiden. Kanskje har det med at jeg kjenner såpass lite liv enda, - eller kanskje har det med at det nærmer seg ett-årsdagen til Linnea. Jeg merker at det også tærer på, jeg føler meg sliten. Måneden til Linnea har jo tross alt begynt nå.
Ja, jeg blir glad hver gang de finner livstegn i magen min, jeg ser fram til ultralydene fordi jeg da kan få en bekreftelse på at alt fortsatt er som det skal, og at det går framover. Jeg ser også fram til den tiden jeg begynner å kjenne mer liv, - men vil det noen gang skje? Vil jeg kjenne mer liv fra lille NonStop som nå bor i magen min?
Jeg er bare glad for at min kjære er så flink til å snakke til lille NonStop i magen, - han er faktisk utrolig flink, jeg er så stolt over han :) Selv om lille NonStop kanskje ikke kan høre det enda - det er jo ikke lenge til hørselen er på plass uansett. Og når jeg ikke er så flink til å ha kontakt med barnet i magen, så er det ekstra godt at pappaen er flink til det :) Det hender jo at jeg stryker litt på magen, men jeg er ikke verdens flinkeste til det heller, jeg blir så fort bekymret. Jeg blir også betenkt de gangene jeg sier "nå syns jeg det rørte seg i magen" - for tenk om det bare var innbilning? Tenk om barnet egentlig er dødt?
Jeg går vel med en del unødvendige bekymringer nå, og jeg ønsker ikke å distansere meg fra barnet i magen. Men som min pappa sa, så er det vel en form for selvforsvar etter min tidligere opplevelse.
Før dere kommer med noen bekymrede meldinger, vil jeg igjen minne dere på disse innleggene: Jeg føler fortsatt at ting har "stoppet" litt opp. Merker ikke så mye forandringer i kroppen, og kjenner ikke så tydelig liv, men jeg vet jo at det skjer noe der. Jeg har forsøkt å glede meg over det nye vidunderet i magen, og jeg syns jeg klarte det ganske godt den første tiden, men de siste par ukene så har den gleden på en måte svunnet litt hen. Jeg klarer ikke glede meg på den måten jeg syns jeg burde gjøre.
Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å ikke distansere meg fra det nye svangerskapet, slik det er vanlig å gjøre i min situasjon, men nå føler jeg at jeg distanserer meg allikevel. Dere syns kanskje det er rart å si at jeg distanserer meg fra svangerskapet, når jeg faktisk sitter og skriver blogg om det. Men saken er jo den at jeg vet at jeg er gravid, jeg er fullstendig klar over det, jeg ønsker fortsatt å ta vare på alle minner fra svangerskapet i tilfelle det skulle gå galt.
Jeg klarer bare ikke psykisk å forholde meg så mye til barnet i magen for tiden. Kanskje har det med at jeg kjenner såpass lite liv enda, - eller kanskje har det med at det nærmer seg ett-årsdagen til Linnea. Jeg merker at det også tærer på, jeg føler meg sliten. Måneden til Linnea har jo tross alt begynt nå.
Ja, jeg blir glad hver gang de finner livstegn i magen min, jeg ser fram til ultralydene fordi jeg da kan få en bekreftelse på at alt fortsatt er som det skal, og at det går framover. Jeg ser også fram til den tiden jeg begynner å kjenne mer liv, - men vil det noen gang skje? Vil jeg kjenne mer liv fra lille NonStop som nå bor i magen min?
Jeg er bare glad for at min kjære er så flink til å snakke til lille NonStop i magen, - han er faktisk utrolig flink, jeg er så stolt over han :) Selv om lille NonStop kanskje ikke kan høre det enda - det er jo ikke lenge til hørselen er på plass uansett. Og når jeg ikke er så flink til å ha kontakt med barnet i magen, så er det ekstra godt at pappaen er flink til det :) Det hender jo at jeg stryker litt på magen, men jeg er ikke verdens flinkeste til det heller, jeg blir så fort bekymret. Jeg blir også betenkt de gangene jeg sier "nå syns jeg det rørte seg i magen" - for tenk om det bare var innbilning? Tenk om barnet egentlig er dødt?
Jeg går vel med en del unødvendige bekymringer nå, og jeg ønsker ikke å distansere meg fra barnet i magen. Men som min pappa sa, så er det vel en form for selvforsvar etter min tidligere opplevelse.
Syns det er så søtt at dere kaller det lille mirakelet for NonStop<3 Noe jeg aldri kommer over er hvor fantastisk det faktisk er at fra noe så lite som 2 celler så blir det faktisk et lite menneske! Føler at jeg er kjempe spent her jeg sitter!
SvarSlettAaw, tusen takk, Enya <3 For en nydelig kommentar som varmer om hjertet!
SvarSlett