Jeg er ikke angstfylt...

. . . selv om jeg tidligere skrev dette innlegget: "HJELP, NOEN?" hvor jeg ber om hjelp til å forstå legespråk, og søker viten om infeksjoner m.m. under svangerskap. 

Først må jeg påpeke at dette ikke er rettet mot noen, det er mest for å "forebygge" framtidige unødvendige bekymringer fra mine lesere (og jeg håper virkelig ikke at dette virker mot sin hensikt - for det virker som om ting jeg skriver, har en tendens til å gjøre det) ;


Det er flere som har uttrykt bekymring på vegne av dette innlegget ("HJELP, NOEN?"), og jeg skjønner at dere bare mener det godt, men som nevnt mange ganger før, så har jeg veldig stor selvinnsikt, og er klar over alt av faktorer i henhold til humøret under graviditeten. I teksten under, tar jeg utgangspunkt i en melding jeg skrev til en venninne av meg, for jeg føler at det sier veldig mye om mine tanker;


Som jeg har forsøkt å gjenta for meg selv når jeg skriver på bloggen, så må jeg tenke mest mulig positive tanker, for en glad mamma, er en god mamma. Jeg forsøker å holde på gladfølelsen, noen ganger er det bare ikke så lett. Jeg må la meg selv slippe ut vonde tanker også, for ellers stenger jeg det jo inne i meg, og det er heller ikke bra. Og når det er sagt, så er bloggen min her for å være bunnløst ærlig om hvordan det er å være gravid englemamma, uavhengig av hva jordmødre og andre mener om det. :)
For det er jo tross alt jeg som vet.


Jeg har faktisk mer livslyst nå enn tidligere, men det er kanskje ikke så lett for dere å se gjennom alle bekymringene jeg skriver om på bloggen.


"Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede - det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak ett tykt lag med bekymringer . . . "

Grunnen til at jeg undersøker hvilke prøver det er å lurt å ta gjennom svangerskapet, er at det skal være lettere for meg å konfrontere en lege. Når jeg sier "ta alle prøver som går an å ta", så får jeg ikke inntrykk av å bli forstått. Jeg burde kunne komme med eksempler og argumenter, og spørre legen hva han/hun tror. Kanskje legen kan berolige meg - jeg tror nok i alle fall at en lege kan berolige meg mer enn en som ikke er lege. Det er også klart at en lege kan provosere meg ved å ikke vise forståelsen jeg håper på, så det kan jo slå begge veier. Alt jeg ber om, er viten om infeksjoner m.m. Jeg foretrekker å vite, og å kunne ta forholdsregler, framfor å ikke vite noe som helst.

Som fødelegen sa til oss på ettersamtalen; da Linnea døde, så døde hun av en grunn, men de klarte ikke å finne ut hva som var årsaken. 
- Og så lenge jeg har mistet før, så regner jeg dette som en form for "risikosvangerskap", for vi vet jo ikke hva som var grunnen til at Linnea døde... Jeg vet at mennesker der ute mister flere ganger på rad, uten å få vite årsaken.

Og det er heller ingen som sier at hvis jeg mister en gang til, så er det av samme årsak som forrige gang, for det behøver det ikke å være, - noe som er nettopp grunnen til at jeg tar forholdsregler. De sjekket jo alle kjente årsaker til dødfødsler da vi mistet Linnea, men ingen av disse årsakene gjaldt i vårt tilfelle. Dette betyr ikke at de ikke kan gjelde neste gang; jeg kan få et friskt barn, men jeg kan også få et veldig sykt barn, og i verste tilfelle et dødt barn (noe jeg overhodet ikke ønsker), som skyldes f.eks. nevnte Parvovirus B 19 eller GBS-infeksjon, - eller en genfeil. Eller noe annet.

Dette betyr ikke at jeg tror det verste, men jeg er allikevel nervøs, og det må jeg ha lov til. Jeg nekter å tro at jeg er blant de som skal miste flere ganger. Jeg tror faktisk at dette skal gå bra, men jeg vil ta alle forholdsregler likevel. Man kan ikke spå framtiden. Jeg trodde jo at det skulle gå bra forrige gang også . . .


"Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted - når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det."

Jeg prøver å slappe av å leve mest mulig normalt for barnets skyld. Jeg tror bare jeg er noe nervøs akkurat nå fordi jeg kun har vært til én kontroll foreløpig, og er usikker på om jeg får den oppfølgingen jeg føler at jeg trenger, - eller om jeg vil få den forståelsen jeg trenger hos lege og jordmor. Og til slutt er jeg usikker på om jeg klarer å si det jeg ønsker på kontrollene. For jeg blir ofte nervøs foran leger, er redd for å si noe dumt . . . Jeg vet også at det er mange som sliter med at de ikke får den oppfølgingen og forståelsen fra helsevesenet, som de hadde trodd de skulle få etter en dødfødsel. Jeg har dessuten blitt henvist videre til en psykolog, slik at jeg har en å gå til i eventuelle tunge perioder av svangerskapet, så vet dere det. En psykolog er i det minste der for å lytte og forstå.

Når alt dette er sagt, så betyr det ikke at jeg er bekymret hele tiden. Tankene veksler, jeg kan være positiv en dag, for så å være nervøs den neste, men jeg er aldri direkte negativ. Jeg  tror ikke  det verste,  jeg tar bare forholdsregler ,  som jeg allerede har sagt utallige ganger. 

Nå ønsker jeg ikke deres meninger og råd om min psyke, for jeg vet antakelig alt dere kommer til å skrive (jeg sier igjen; selvinnsikt - jeg er klok på livet, selv om jeg ikke nødvendigvis er så teoretisk intelligent). Jeg vet dere mener det godt, men alt jeg vil ha, er gode ønsker og medfølelse. Ikke noe annet, for det behøver jeg ikke. Jeg vet nemlig hva som er til mitt eget og barnets beste (positive tanker og glede).

Jeg må også si at det kan gå mer utover humøret når andre ikke forstår, enn når jeg søker informasjon om infeksjoner og lignende. Jeg kan føle en angst der og da, når jeg leser det, men i ettertid går det greit. 

Så det jeg prøver å si, er at jeg rett og slett ser på deres bekymringer som unødvendige. Til tider kan det faktisk virke noe opprivende. Jeg klarer meg alltids. Jeg trenger ikke deres bekymringer oppå mine egne, for det er tungvint å måtte forklare hele tiden. Å måtte forklare, minner meg bare ekstra på mine egne bekymringer og gir rom for enda flere vonde tanker. 
- Alt jeg trenger er at dere prøver å forstå.

La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med ett åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte . Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til .

Nå håper jeg at jeg slipper å forklare meg noe mer. Dersom dere kommer med bekymringer, vil jeg antakelig bare gi dere link til dette innlegget allikevel. Når jeg først har kommentarfeltet åpent, så kan jeg jo ikke kontrollere hva dere skriver, men vær så snill å ta hensyn :)

Jeg ønsker å komme meg igjennom dette med et friskt og vakkert barn ♥  
Og noe annet burde egentlig ikke være noe alternativ . . .


"Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra- jeg vet at det ikke alltid gjør det. Si du håper at dette skal gå bra- det gjør jeg også . . ."