Tiden går plutselig så utrolig sakte. Jeg gjør ikke annet enn å vente nå, dagene snegler seg framover. Lørdag; uke 23. Søndag; uke 23 + 1 en dag. Mandag: uke 23 + 2. I dag: Uke 23 + 3...
Dere kan kalle meg så utålmodig dere bare vil, det er ikke det dette handler om. Det handler mer om at jeg enda har 16 uker og 4 dager igjen til termin, som er litt under halve svangerskapet, og jeg vet ikke en gang om det vil vente noen premie i den andre enden. Kanskje vil dette også ende i en ny gravstøtte, det kan man aldri vite . . .
Jeg vil bare at dette skal gå fort, jeg skulle ønske barnet kunne vokse seg fullbåren på bare noen dager nå. Jeg vil holde han i armene mine. Tenker ikke på annet, nesten. Men nei, ikke før i begynnelsen av april skal jeg holde han i armene mine, og ikke vet jeg om dette går bra en gang. Jeg kommer ikke til å klare å gå helt til termin, kommer til å bli for psykisk nedbrutt til det. Skulle nesten ønske jeg kunne igangsettes før uke 36 av svangerskapet, for det var da vi mistet Linnea. Men nei, jeg bærer på kun én baby, og risikoen er ikke stor nok til at jeg kan be om å settes i gang så tidlig. Jeg må bare vente. Vente, vente, vente . . .
Jeg blir gal av å vente snart. Etter vi rundet uke 20 av svangerskapet, har tiden bare gått saktere og saktere. Det er vel noe med at jeg kjenner så mye liv i magen nå, at redselen vokser med babyen. Han er så flink å vise oss at han er der nå, den lille skapningen. Men jeg klarer ikke glede meg ordentlig lenger. Det er nesten så jeg er redd jeg ikke vil glede meg over babyen når han kommer ut. Om han i det hele tatt kommer ut i live . . .
Jeg tenker en del på at jeg egentlig ikke vet hva jeg higer etter. Forrige gang var jeg bare spent og tålmodig. Visste at svangerskapet var en fase jeg måtte gjennom for å få et barn, og at under svangerskapet skulle jeg forberede meg mentalt på å bli mamma. Jeg "visste" at det var en premie i den andre enden.
Men nå vet jeg ikke lenger, nå vet jeg ingenting. Jeg vet ikke hva det innebærer å ha et levende barn, det skremmer meg nesten nå. Ansvaret som følger med et barn føles så mye større å bære nå, da jeg vet at barnet plutselig kan dø. Det er ikke lenger "bare" baby-og-familiekos som gjelder - ansvarsbevisst har jeg jo bestandig vært, tro ikke annet, - men tidligere har jeg bare tenkt at alt løser seg, jeg skulle vokse på mammarollen, - det går bra, vi klarer å ta oss av barnet, vi klarer å forsørge det på et vis. For jeg har alltid klart meg, har jeg tenkt. Nå vet jeg ikke lenger, er så psykisk nede nå.
Derfor vil jeg bare ha barnet i armene, - at svangerskapet skal gå fort, - for jeg tror en hel del tankemønstre kommer til å endre seg når jeg har gutten i armene mine. Jeg kommer sannsynligvis til å få en sorgreaksjon, en blanding av sorg og glede. Sorg over den vi mistet, glede over det nye livet. Sorg når jeg innser hva vi mistet forrige gang. Og vil jeg få inn morsfølelsen med en gang? Jeg håper det. Har hørt at det kan være tungt for de som har mistet barn. Spesielt de som mistet sine førstefødte.
En annen ting jeg tenker mye på, er at sorgen min har blitt så tabu. Jeg kan nesten ikke snakke eller skrive om den lenger, føler jeg. Folk er lei av å høre om det. Det er jo så "lenge siden" nå, jeg må tenke på det nye barnet. Jeg må gå videre.
Jeg går jo videre, på et vis. Men ting tar tid, det er fortsatt følelser og tanker som skal bearbeides. Jeg er dessuten midt i et svangerskap, og vet ikke om det vil gå bra denne gangen heller.
Men jeg må visst hysje ned sorgen min, jeg kan kun snakke med psykolog, jordmor, sosionom og mennesker i samme situasjon nå. Jeg kan knapt snakke med nærmeste familie og venner. De kan tro at de forstår, men de kan aldri forstå helt uten å ha opplevd dette selv. Jeg har begynt å føle meg som en byrde, og det gjør at jeg blir enda mer ensom i sorgen. Sorgen blir tyngre å bære når man må bære den alene.
Jeg ble beskyldt for å søke medlidenhet og empati. Det er feil, jeg søker ikke medlidenhet og empati. Jeg blogger for å slippe ut følelser og tanker, altså for min egen del, og for å dele tankene mine med de som vil lese, og for å hjelpe andre i samme situasjon. Når folk kritiserer sorgen min og dømmer meg, blir sorgen bare enda mer intens. Jeg føler meg hjelpeløs og alene. Misforstått og tråkket på, - jeg føler at datteren min blir tråkket på og bagatellisert.
Jeg har et barn, jeg, som andre. Jeg har bilder av henne. Men jeg kan ikke vise de frem. Det er ingen som vil si "åhh, så nusselig, herreverden for en skjønnhet, hun er nyyydelig!!" De vil bare si "kondolerer" . . . Og det gjør ganske vondt i mammahjertet egentlig.
Jeg er redd for at sorgen vil bli enda mer hysjet ned når jeg har et levende barn i armene. For da er man liksom tvunget til å se videre. Hvem vet, kanskje vil sorgen bli bedre når jeg har et levende barn? Eller kanskje vil den bli vondere med tanke på tabuet? Kanskje vil den forbli likens? En stund i hvert fall. Jeg vet jo at det blir bedre, men savnet kommer alltid til å slå ekstra ned på merkedager.
Jeg skriver sjelden om sorgen i seg selv nå, og jeg kommer ikke til å skrive så mye om den framover heller. Jeg takler ikke bedrevitere og kritikk ang. min sorg. Men svangerskapet vil jeg blogge om. Og når babyen kommer, vil jeg blogge om det også, - i hvert fall den første tiden.
Nå er det "bare" å vente og se hva som skjer. Stort annet kan jeg ikke gjøre. Har fått litt ekstra ryggsmerter de siste dagene. Har også fått noen mensenaktige smerter i lårene. Det gjør ganske vondt å gå (bekkenet), så må gå kjempesakte. Hodepine har jeg hatt en del av nå, men det kan være fordi jeg ikke spiser godt nok. Jeg spiser jo en-til-to ganger om dagen, så barnet får nok den næringen det skal ha, men jeg får det ikke. Jeg har så mange allergier at enkelte ganger gir jeg opp å finne meg noe spiselig. I perioder spiser jeg ting jeg ikke tåler "bare" for at barnet skal få næring, men dette går jo ikke i lengden. Skal til ernæringsfysiolog på torsdags morgen, håper hun kan hjelpe meg å sette opp en slags "matplan". Er litt i tvil, - leger og slikt har jo egentlig aldri kunnet hjelpe meg noe særlig. Jeg er for problematisk.
Til slutt kan jeg jo nevne at det blir lite søvn på meg for tiden, jeg sliter med å sove om natten og med å stå opp om morgenen. Er så mange urolige tanker, eller så er det kløe. Forresten ryr jeg en del hår nå, bare for å ha det sagt, har hårstrå overalt på klærne hele tiden . . .
I dag skal jeg finne ut om jeg kan leie bekkenbelte her i byen, og hva det eventuelt koster.
Vel, hva enn dere gjør; ikke bli bekymret pga. dette innlegget, jeg trengte bare å lette tankene i et psykisk tungt svangerskap. Det betyr ikke at jeg vil slite psykisk resten av livet.
Ha en god dag videre.
Dere kan kalle meg så utålmodig dere bare vil, det er ikke det dette handler om. Det handler mer om at jeg enda har 16 uker og 4 dager igjen til termin, som er litt under halve svangerskapet, og jeg vet ikke en gang om det vil vente noen premie i den andre enden. Kanskje vil dette også ende i en ny gravstøtte, det kan man aldri vite . . .
Jeg vil bare at dette skal gå fort, jeg skulle ønske barnet kunne vokse seg fullbåren på bare noen dager nå. Jeg vil holde han i armene mine. Tenker ikke på annet, nesten. Men nei, ikke før i begynnelsen av april skal jeg holde han i armene mine, og ikke vet jeg om dette går bra en gang. Jeg kommer ikke til å klare å gå helt til termin, kommer til å bli for psykisk nedbrutt til det. Skulle nesten ønske jeg kunne igangsettes før uke 36 av svangerskapet, for det var da vi mistet Linnea. Men nei, jeg bærer på kun én baby, og risikoen er ikke stor nok til at jeg kan be om å settes i gang så tidlig. Jeg må bare vente. Vente, vente, vente . . .
Jeg blir gal av å vente snart. Etter vi rundet uke 20 av svangerskapet, har tiden bare gått saktere og saktere. Det er vel noe med at jeg kjenner så mye liv i magen nå, at redselen vokser med babyen. Han er så flink å vise oss at han er der nå, den lille skapningen. Men jeg klarer ikke glede meg ordentlig lenger. Det er nesten så jeg er redd jeg ikke vil glede meg over babyen når han kommer ut. Om han i det hele tatt kommer ut i live . . .
Jeg tenker en del på at jeg egentlig ikke vet hva jeg higer etter. Forrige gang var jeg bare spent og tålmodig. Visste at svangerskapet var en fase jeg måtte gjennom for å få et barn, og at under svangerskapet skulle jeg forberede meg mentalt på å bli mamma. Jeg "visste" at det var en premie i den andre enden.
Men nå vet jeg ikke lenger, nå vet jeg ingenting. Jeg vet ikke hva det innebærer å ha et levende barn, det skremmer meg nesten nå. Ansvaret som følger med et barn føles så mye større å bære nå, da jeg vet at barnet plutselig kan dø. Det er ikke lenger "bare" baby-og-familiekos som gjelder - ansvarsbevisst har jeg jo bestandig vært, tro ikke annet, - men tidligere har jeg bare tenkt at alt løser seg, jeg skulle vokse på mammarollen, - det går bra, vi klarer å ta oss av barnet, vi klarer å forsørge det på et vis. For jeg har alltid klart meg, har jeg tenkt. Nå vet jeg ikke lenger, er så psykisk nede nå.
Derfor vil jeg bare ha barnet i armene, - at svangerskapet skal gå fort, - for jeg tror en hel del tankemønstre kommer til å endre seg når jeg har gutten i armene mine. Jeg kommer sannsynligvis til å få en sorgreaksjon, en blanding av sorg og glede. Sorg over den vi mistet, glede over det nye livet. Sorg når jeg innser hva vi mistet forrige gang. Og vil jeg få inn morsfølelsen med en gang? Jeg håper det. Har hørt at det kan være tungt for de som har mistet barn. Spesielt de som mistet sine førstefødte.
En annen ting jeg tenker mye på, er at sorgen min har blitt så tabu. Jeg kan nesten ikke snakke eller skrive om den lenger, føler jeg. Folk er lei av å høre om det. Det er jo så "lenge siden" nå, jeg må tenke på det nye barnet. Jeg må gå videre.
Jeg går jo videre, på et vis. Men ting tar tid, det er fortsatt følelser og tanker som skal bearbeides. Jeg er dessuten midt i et svangerskap, og vet ikke om det vil gå bra denne gangen heller.
Men jeg må visst hysje ned sorgen min, jeg kan kun snakke med psykolog, jordmor, sosionom og mennesker i samme situasjon nå. Jeg kan knapt snakke med nærmeste familie og venner. De kan tro at de forstår, men de kan aldri forstå helt uten å ha opplevd dette selv. Jeg har begynt å føle meg som en byrde, og det gjør at jeg blir enda mer ensom i sorgen. Sorgen blir tyngre å bære når man må bære den alene.
Jeg ble beskyldt for å søke medlidenhet og empati. Det er feil, jeg søker ikke medlidenhet og empati. Jeg blogger for å slippe ut følelser og tanker, altså for min egen del, og for å dele tankene mine med de som vil lese, og for å hjelpe andre i samme situasjon. Når folk kritiserer sorgen min og dømmer meg, blir sorgen bare enda mer intens. Jeg føler meg hjelpeløs og alene. Misforstått og tråkket på, - jeg føler at datteren min blir tråkket på og bagatellisert.
Jeg har et barn, jeg, som andre. Jeg har bilder av henne. Men jeg kan ikke vise de frem. Det er ingen som vil si "åhh, så nusselig, herreverden for en skjønnhet, hun er nyyydelig!!" De vil bare si "kondolerer" . . . Og det gjør ganske vondt i mammahjertet egentlig.
Jeg er redd for at sorgen vil bli enda mer hysjet ned når jeg har et levende barn i armene. For da er man liksom tvunget til å se videre. Hvem vet, kanskje vil sorgen bli bedre når jeg har et levende barn? Eller kanskje vil den bli vondere med tanke på tabuet? Kanskje vil den forbli likens? En stund i hvert fall. Jeg vet jo at det blir bedre, men savnet kommer alltid til å slå ekstra ned på merkedager.
Jeg skriver sjelden om sorgen i seg selv nå, og jeg kommer ikke til å skrive så mye om den framover heller. Jeg takler ikke bedrevitere og kritikk ang. min sorg. Men svangerskapet vil jeg blogge om. Og når babyen kommer, vil jeg blogge om det også, - i hvert fall den første tiden.
Nå er det "bare" å vente og se hva som skjer. Stort annet kan jeg ikke gjøre. Har fått litt ekstra ryggsmerter de siste dagene. Har også fått noen mensenaktige smerter i lårene. Det gjør ganske vondt å gå (bekkenet), så må gå kjempesakte. Hodepine har jeg hatt en del av nå, men det kan være fordi jeg ikke spiser godt nok. Jeg spiser jo en-til-to ganger om dagen, så barnet får nok den næringen det skal ha, men jeg får det ikke. Jeg har så mange allergier at enkelte ganger gir jeg opp å finne meg noe spiselig. I perioder spiser jeg ting jeg ikke tåler "bare" for at barnet skal få næring, men dette går jo ikke i lengden. Skal til ernæringsfysiolog på torsdags morgen, håper hun kan hjelpe meg å sette opp en slags "matplan". Er litt i tvil, - leger og slikt har jo egentlig aldri kunnet hjelpe meg noe særlig. Jeg er for problematisk.
Til slutt kan jeg jo nevne at det blir lite søvn på meg for tiden, jeg sliter med å sove om natten og med å stå opp om morgenen. Er så mange urolige tanker, eller så er det kløe. Forresten ryr jeg en del hår nå, bare for å ha det sagt, har hårstrå overalt på klærne hele tiden . . .
I dag skal jeg finne ut om jeg kan leie bekkenbelte her i byen, og hva det eventuelt koster.
Vel, hva enn dere gjør; ikke bli bekymret pga. dette innlegget, jeg trengte bare å lette tankene i et psykisk tungt svangerskap. Det betyr ikke at jeg vil slite psykisk resten av livet.
Ha en god dag videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar