...var herlig og rar på én og samme tid.
Jeg var gravid i 7ende måned med lille NonStop. Vi var flere folk samlet på et sted - familie for det meste. Jeg satt i en sofa sammen med min kjære og nøt sparkene til den lille gutten i magen, da jeg plutselig kunne åpne magen som en veske. Jeg så først noen søte små bløte føtter som stakk frem på den ene siden, og deretter babyhender og et smilende babyansikt på den andre siden. Da sa jeg til min kjære; "nei, see, vi kan se han! Se så nydelig han er!" Han lå der så fin, og sprellet og smilte og lo, og han var vår. Vi lekte med føttene hans og strøk han over hodet. Plutselig spurte min kjære; "er dette normalt?!" Jeg begynte å undres; "neei, egentlig ikke? Jeg tror jeg må ringe til jordmor og snakke med henne." - Slik som situasjonen var nå, så kunne vi jo bare plukke babyen ut av magen, og det var enda 2 måneder igjen av svangerskapet!
Jeg rakk ikke ringe jordmor, for plutselig løsnet vesken - magen - som en blå veske med skinnstropp rundt skulderen min. Jeg tok av meg vesken, og plutselig krøp babygutten vår ut. Og han kunne springe rundt omkring i rommet! Det føltes herlig, samtidig som det føltes unormalt. Det var noe som ikke var riktig, tenkte jeg. Folk kom med babygaver og beundret babyen og syntes det var rart at han sprang sånn allerede, dessuten syntes de han så litt stor ut til å være "født" i 7nde måned. Jeg sa "ja, han er virkelig spesiell, han bare sprang med en gang, han trengte ikke lære seg å sitte en gang!"
Jeg husker at gutten hadde fått klær på, og at han sprang fra rom til rom. Det var så mange som ville snakke med meg, at jeg ikke fikk anledning til å springe etter den nyfødte og passe på han og bli kjent med han. Jeg kjente jeg lengtet etter å få være alene med babyen min, og jeg var redd noe skulle skje med han når jeg ikke hadde han i øyesyn.
- Så det er det jeg husker av drømmen, - en utrolig forvirrende drøm egentlig. Da jeg våknet, ble jeg litt skuffet over at han ikke var født enda. Men så gikk det opp for meg at han helst burde være i magen min ca. 3 måneder til.
Har hatt flere rare drømmer, men husker ikke så mye av dem. En jeg husker, er den der jeg satt og strøk på magen sammen med kjæresten min, og babyguttens hode plutselig begynte å stikke ut under huden på magen min. Jeg utbrøt: "See, sånn ser han ut!!" Plutselig gikk hele guttekroppen ut av magen min - med huden min pakket rundt hele seg - og vandret rundt i rommet for å vise seg for oss. Hvor stor han var, og hvordan han så ut. Flere i familien var tilstede og bevitnet det hele. Jeg mener å huske at lillegutten også lekte i et lekestativ ikledd blå pysj (fortsatt innpakket i min hud, under pysjen)?? Til slutt krøp han tilbake i magen min, og jeg sa til barnepappaen: "Nå trenger vi ikke dra på 3D-ultralyd!"
Huff, for noen drømmer . . . Drømmer veldig ofte om svangerskap og fødsel.
Jeg må forresten innrømme at jeg var litt nervøs for at det var fredag den 13ende i går. Jeg som egentlig ikke tror på det som en ulykkesdag en gang. Men natt til fredag den 13ende, bare MÅTTE jeg sjekke hjerterytmen på babyen med doppleren, sånn at jeg ikke skulle kunne bebreide meg selv for å ha latt være hvis noe skulle skje på ulykkesdagen. Jeg hadde jo egentlig tenkt å la være å sjekke hjerterytmen den kvelden, siden jeg hadde vært på ultralyd torsdag 12. jan. Men da jeg så at det plutselig var fredag den 13ende, så ble det en slags tvangshandling . . . Når fredagen var over, hadde jeg ikke sjekket hjerterytmen flere ganger, simpelthen fordi babyen var så aktiv i magen min hele dagen. Kanskje han også visste at det var en ulykkesdag, og derfor ville han vise meg at han var der?
Hehe, i natt lå jeg og lillingen og ertet hverandre, - jeg kjente en liten kul (var det en fot?) øverst i magen, så jeg dyttet litt på den. Da dyttet han tilbake, og da dyttet jeg foten hans ned og slik fortsatte det en stund. Jeg holdt på å få latterkrampe der jeg lå, for det var så søtt ♥
Jeg var gravid i 7ende måned med lille NonStop. Vi var flere folk samlet på et sted - familie for det meste. Jeg satt i en sofa sammen med min kjære og nøt sparkene til den lille gutten i magen, da jeg plutselig kunne åpne magen som en veske. Jeg så først noen søte små bløte føtter som stakk frem på den ene siden, og deretter babyhender og et smilende babyansikt på den andre siden. Da sa jeg til min kjære; "nei, see, vi kan se han! Se så nydelig han er!" Han lå der så fin, og sprellet og smilte og lo, og han var vår. Vi lekte med føttene hans og strøk han over hodet. Plutselig spurte min kjære; "er dette normalt?!" Jeg begynte å undres; "neei, egentlig ikke? Jeg tror jeg må ringe til jordmor og snakke med henne." - Slik som situasjonen var nå, så kunne vi jo bare plukke babyen ut av magen, og det var enda 2 måneder igjen av svangerskapet!
Jeg rakk ikke ringe jordmor, for plutselig løsnet vesken - magen - som en blå veske med skinnstropp rundt skulderen min. Jeg tok av meg vesken, og plutselig krøp babygutten vår ut. Og han kunne springe rundt omkring i rommet! Det føltes herlig, samtidig som det føltes unormalt. Det var noe som ikke var riktig, tenkte jeg. Folk kom med babygaver og beundret babyen og syntes det var rart at han sprang sånn allerede, dessuten syntes de han så litt stor ut til å være "født" i 7nde måned. Jeg sa "ja, han er virkelig spesiell, han bare sprang med en gang, han trengte ikke lære seg å sitte en gang!"
Jeg husker at gutten hadde fått klær på, og at han sprang fra rom til rom. Det var så mange som ville snakke med meg, at jeg ikke fikk anledning til å springe etter den nyfødte og passe på han og bli kjent med han. Jeg kjente jeg lengtet etter å få være alene med babyen min, og jeg var redd noe skulle skje med han når jeg ikke hadde han i øyesyn.
- Så det er det jeg husker av drømmen, - en utrolig forvirrende drøm egentlig. Da jeg våknet, ble jeg litt skuffet over at han ikke var født enda. Men så gikk det opp for meg at han helst burde være i magen min ca. 3 måneder til.
Har hatt flere rare drømmer, men husker ikke så mye av dem. En jeg husker, er den der jeg satt og strøk på magen sammen med kjæresten min, og babyguttens hode plutselig begynte å stikke ut under huden på magen min. Jeg utbrøt: "See, sånn ser han ut!!" Plutselig gikk hele guttekroppen ut av magen min - med huden min pakket rundt hele seg - og vandret rundt i rommet for å vise seg for oss. Hvor stor han var, og hvordan han så ut. Flere i familien var tilstede og bevitnet det hele. Jeg mener å huske at lillegutten også lekte i et lekestativ ikledd blå pysj (fortsatt innpakket i min hud, under pysjen)?? Til slutt krøp han tilbake i magen min, og jeg sa til barnepappaen: "Nå trenger vi ikke dra på 3D-ultralyd!"
Huff, for noen drømmer . . . Drømmer veldig ofte om svangerskap og fødsel.
Jeg må forresten innrømme at jeg var litt nervøs for at det var fredag den 13ende i går. Jeg som egentlig ikke tror på det som en ulykkesdag en gang. Men natt til fredag den 13ende, bare MÅTTE jeg sjekke hjerterytmen på babyen med doppleren, sånn at jeg ikke skulle kunne bebreide meg selv for å ha latt være hvis noe skulle skje på ulykkesdagen. Jeg hadde jo egentlig tenkt å la være å sjekke hjerterytmen den kvelden, siden jeg hadde vært på ultralyd torsdag 12. jan. Men da jeg så at det plutselig var fredag den 13ende, så ble det en slags tvangshandling . . . Når fredagen var over, hadde jeg ikke sjekket hjerterytmen flere ganger, simpelthen fordi babyen var så aktiv i magen min hele dagen. Kanskje han også visste at det var en ulykkesdag, og derfor ville han vise meg at han var der?
Hehe, i natt lå jeg og lillingen og ertet hverandre, - jeg kjente en liten kul (var det en fot?) øverst i magen, så jeg dyttet litt på den. Da dyttet han tilbake, og da dyttet jeg foten hans ned og slik fortsatte det en stund. Jeg holdt på å få latterkrampe der jeg lå, for det var så søtt ♥
Så fantastisk! :) Gleder meg så til du har han i armene :) Klem, Silje.
SvarSlett