Mamma med et savn i hjertet

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvordan jeg skal forklare dette . . . Jeg kan jo gå rett på sak:


Hvordan er man mamma med et savn i hjertet? Angsten dukker opp iblant. Det å ha ansvar for et annet bittelite liv, virker så mye større nå etter at vi mistet vår lille Linnea Aurora. Da jeg gikk gravid med Linnea, var jeg bare spent og gledet meg til å innta morsrollen. Jeg følte meg så klar. Nå er det mer skremmende, - jeg føler meg kanskje mer klar enn noen gang nå, men det er allikevel skremmende. Kanskje nettopp på grunn av sorgen over den som ikke er her. 

I det ene øyeblikket gleder jeg meg til fødsel, og å få et levende barn i armene (om alt går bra denne gangen), men når jeg så tenker videre, kommer angsten. Hva skjer så? Hvordan vil det bli? Må jeg da slutte å sørge? Late som ingenting? Må jeg "glemme" det som var, det som skulle vært? Kommer jeg til å elske dette barnet like høyt? Kommer det til å føle seg verdsatt? Han blir jo ingen erstatning for det barnet vi mistet. De er to forskjellige barn, og ikke minst; to forskjellige kjønn. Ikke at jeg tror det vil bety noe når jeg først har gutten i armene. Men akkurat nå preger det meg at det ikke er en jente. Drømmen om en jente, virker så fjern nå; vil jeg noen gang få en jente? Og hvor mange år vil det i så fall ta?


Jeg var over 19 år da jeg ble gravid for første gang, men jeg er nesten 22 år når jeg endelig - forhåpentligvis - har et levende barn i armene mine. Det er rart å tenke på . . .


Hvorfor sitter jeg med denne angsten for hva som vil skje videre etter fødsel? Angsten handler kanskje mest om det faktum at da må livet gå videre. Da har jeg fått det jeg ønsker meg; en levende baby. Da må jeg ta tak i ting og leve som normalt. Akkurat nå kjennes det vanskelig ut. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal gå tilbake til et normalt A4-liv etter det vi har vært igjennom. Jeg vil jo aldri glemme, jeg vil alltid leve med dette savnet i hjertet. Så jeg spør igjen; hvordan er man mamma med et savn i hjertet? Hvordan kan man late som at alt er bra igjen? For det er jo det verden forventer; at nå skal alt være godt igjen? Eller? Det føles i alle fall slik.


Forhåpentligvis vil jeg finne ut av det i april. Kanskje får vi et påskebarn? Jeg vet jo at jeg vil bli en god mamma, og at jeg vil elske dette barnet ubetinget. Likevel har jeg denne angsten. Jeg kan egentlig ikke forklare det; følelsen jeg får når jeg tenker på å være på sykehuset med barnet etter fødsel, uvirkelighetsfølelsen, følelsen av at det ikke vil være mitt barn jeg har i armene, følelsen av at det ikke vil være mitt barn jeg skal amme. For noe tøys, ikke sant? Jeg mener; jeg vet jo at det er mitt barn. Og når vi først er på sykehuset med babyen, så vet jeg at jeg vil bli fylt med kjærlighet og forelskelse og omsorg.

Jeg merker jo hvor glad lillebroren min gjør meg, jeg har vel lekt litt "mamma" med han - fått ut litt av det innesperrede morsinstinktet når jeg har passet på han. Men det blir jo allikevel ikke det samme som å ha et eget barn. Han er broren min, min mors lille hjertebarn. Nå venter jeg mitt eget lille hjertebarn. En liten aktiv gutt. - Jeg har følelsen av at han kommer til å bli en nattevåker. Han sparker sånn om natten, i 3-tiden begynner han å sparke og romstrere rundt inne i magen, jeg kjenner masse kroppsdeler - hender og føtter - som går i alle retninger. Linnea var aldri så aktiv, - det har jeg jo sagt før.


Det er merkelig, det der, hvordan jeg på den ene siden har en angst for å være mamma med et savn i hjertet, og på den andre siden en angst for å miste denne babyen. En angst jeg ikke kan kontrollere, - en angst som meldte seg for fullt da jeg fikk vite at jeg har litt for høyt gallesyrenivå i blodet. Gikk med en gråtetrang hele den dagen, delvis fordi angsten kom, og delvis fordi julebesøket hadde reist hjem, - jeg følte meg utrolig ensom og tom, ingen å prate med. Det ble så stille her når alle dro på en gang, også til og med dagen før nyttårsaften. Pappaen min reiste tilbake til Oslo hvor han bor, kjæresten og søsteren min dro til Tromsø for å være på nyttårsaften og stefaren min dro på jobb hele kvelden. Da var vi plutselig 4 stykker her hjemme hos mamma (5 med den lille i magen) istedet for 9 (10), slik vi skulle ha vært. Heldigvis har jeg jo lillebror i magen som holder meg med selskap uansett hvor jeg er ♥ - ja, jeg følte ikke for å være i Tromsø på nyttårsaften, hadde lyst til å være med mamma og brødrene mine og stefaren min, det er liksom tradisjon.

Vel, nå sporet jeg jo av, - jeg ble ensom og angstfylt på fredagen altså, - på grensen til deprimert faktisk, - enda så mye som jeg hadde kost meg i julen med magen og masse folk rundt meg. Tålte virkelig ikke at folk dro, og å få beskjed om at jeg hadde forhøyet gallesyrenivå i blodet. Særlig siden jeg ikke fikk tak i hudlegen min samme dagen og må vente til over nyttårshelgen med å få vite noe mer.

Gallesyre-verdiene kan jo fort bli normale igjen, men jeg vil at legene skal sjekke det minst en gang i uka, slik at ikke verdiene stiger igjen uten at vi vet om det. Jeg vet jo at risikoen for at det skal gå galt pga. gallesyre i blodet, er meget liten, men risikoen for å miste babyen i magen er generelt sett liten, og jeg har gått gjennom en dødfødsel før. Det å få høre at jeg hadde for høyt gallesyrenivå i blodet, ble liksom en indikasjon på at det faktisk kan gå galt igjen, - at det nå har en grunn til å gå galt . . .


Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted-når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.