Det nærmer seg egentlig nå. Det er bare litt over 2 måneder igjen til termindato 9. april. Og jeg føler vel at jeg ikke har forberedt meg godt nok. Vi hadde jo alt klart sist gang til Linnea skulle komme, da hadde jeg blant annet gått gjennom babytøy, vasket og brettet klær og lagt det på plass i skuffene hennes.
Nå er alt pakket ut i boden, og jeg må begynne på nytt igjen. Det føles tungt, da jeg vet at mye av det som er der ute er jentetøy og ikke kan brukes til lillebror NonStop. Jeg får meg ikke til å begynne ordentlig, har jo gått gjennom noe allerede, og har tøy nok til at vi klarer oss de første par månedene med lillebror, men jeg vil gjerne gå gjennom alt sammen før jeg begynner med klesvasken. Dessuten blir det rart å vaske babytøy i vaskemaskinen igjen. Jeg har bare rukket å vaske babytøy et par ganger i den, og mer ble det jo ikke . . . Begynte vel med klesvasken kort tid før hun døde i magen min.
Jeg syns liksom at jeg må begynne nå, ta ordentlig tak i forberedelsene, men jeg syns det er vanskelig. Personlig har jeg ikke kjøpt noe som helst til babyen nå, har knapt våget å nærme meg baby-avdelingene i klesbutikkene. Har vel på en måte fortrengt forberedelsene, og klarer ikke glede meg på den måten jeg syns jeg burde. Jeg har øyeblikk der jeg blir skikkelig oppstemt, men det daler fort ned igjen.
Dette høres kanskje absurd ut for noen, men etter min opplevelse føler jeg nesten at det skal bli unaturlig å holde en levende baby i armene. Helt uvirkelig. Det går vel ikke an? Jeg kan vel ikke bli utøvende mamma?
Dette er vel noe av bakgrunnen for at jeg ikke klarer å ta ordentlig tak i forberedelsene. Noe må jo vente til termindatoen nærmer seg uansett - å re opp vogga for eksempel, men jeg bør jo ha sengetøyet klart, og også sykehusbagen. Den hadde jeg ikke rukket å pakke sist gang, - hjelpe meg, hva skal være i den?? Jeg rakk jo aldri å finne ut av det sist.
Uff, føler virkelig at jeg henger etter . . . Må få orden på ting snart, slik at jeg ikke henger etter når termindatoen nærmer seg. Men det er så vanskelig . . .
Nå er alt pakket ut i boden, og jeg må begynne på nytt igjen. Det føles tungt, da jeg vet at mye av det som er der ute er jentetøy og ikke kan brukes til lillebror NonStop. Jeg får meg ikke til å begynne ordentlig, har jo gått gjennom noe allerede, og har tøy nok til at vi klarer oss de første par månedene med lillebror, men jeg vil gjerne gå gjennom alt sammen før jeg begynner med klesvasken. Dessuten blir det rart å vaske babytøy i vaskemaskinen igjen. Jeg har bare rukket å vaske babytøy et par ganger i den, og mer ble det jo ikke . . . Begynte vel med klesvasken kort tid før hun døde i magen min.
Jeg syns liksom at jeg må begynne nå, ta ordentlig tak i forberedelsene, men jeg syns det er vanskelig. Personlig har jeg ikke kjøpt noe som helst til babyen nå, har knapt våget å nærme meg baby-avdelingene i klesbutikkene. Har vel på en måte fortrengt forberedelsene, og klarer ikke glede meg på den måten jeg syns jeg burde. Jeg har øyeblikk der jeg blir skikkelig oppstemt, men det daler fort ned igjen.
Dette høres kanskje absurd ut for noen, men etter min opplevelse føler jeg nesten at det skal bli unaturlig å holde en levende baby i armene. Helt uvirkelig. Det går vel ikke an? Jeg kan vel ikke bli utøvende mamma?
Dette er vel noe av bakgrunnen for at jeg ikke klarer å ta ordentlig tak i forberedelsene. Noe må jo vente til termindatoen nærmer seg uansett - å re opp vogga for eksempel, men jeg bør jo ha sengetøyet klart, og også sykehusbagen. Den hadde jeg ikke rukket å pakke sist gang, - hjelpe meg, hva skal være i den?? Jeg rakk jo aldri å finne ut av det sist.
Uff, føler virkelig at jeg henger etter . . . Må få orden på ting snart, slik at jeg ikke henger etter når termindatoen nærmer seg. Men det er så vanskelig . . .
Jeg synes du skal ta deg en liten handletur, jeg! Kjøp en nusselig liten lyseblå dress som han kan ha på seg hjem fra sykehuset. Kanskje ting blir litt mer virkelig da... Skjønner at tanken på å få med seg en levende baby hjem blir fjern for deg etter det du har opplevd, men jeg tror du vil få det bedre hvis du "tvinger" deg selv til å glede deg litt mer over den lille gutten i magen. Det er ikke sånn at Linnea glemmes selv om du gleder deg over ham. Mennesker som har flere barn er like glad i alle barna sine, og du vil alltid være like glad i Linnea selv om du gjør plass i hjertet ditt og livet ditt for lillebror. Ønsker deg alt godt <3
SvarSlettTakk for fin kommentar :)
SlettTenkte på å ta en liten handletur til uka, skal få med barnefaren (når han er ferdig med intensivkurset til lappen selvfølgelig). MÅ bare ta tak i forberedelsene til uka, kanskje det blir lettere å glede seg da :)
Det er ikke det at jeg er redd for å "glemme" Linnea eller noe, jeg er mer redd for at gutten i magen ikke skal føle seg satt pris på. At han skal føle at den døde søsteren betyr mer enn han, på en måte... Uff, er så mange kaotiske tanker rundt dette at jeg tror jeg blir gal snart. Skal bli godt å få gutten i armene. Men tiden snegler seg av sted...
Hei igjen:) Titter innom avogtil og tenker på deg.
SvarSlettSå flott at den vesle prinsen din vokser og trives og snart skal få komme ut, om et par måneder :)
Var innom søsterbloggen også, og ble nok litt lei meg for at du kanskje ikke ville dele så mye mer. Jeg tror det bare er et fåtall som bare ser den platte sorg, og ikke ser det vakre eller det betydningsfulle i hva du skriver. Jeg fikk også lest etpar kommentarer fra i fjor der, fra en anonym jente, og de syntes jeg var bare stygge. Det er leit hvis slike mennesker som henne skal få ødelegge. Det er respektløst å si at du graver deg ned i sorgen. For det første er ikke dette riktig, det kan tilogmed jeg se, enda jeg ikke kjenner deg spesielt godt. Og for det andre hjlper det utrolig godt, når man er nedfor, og få skrevet av seg. Sorg bearbeides på flere måter. Du velger en fornuftig måte.
Og man skal kunne få lov å sørge. man skal kunne få lov å mimre. Man skal ikke glemme, og man skal ikke gå videre uten henne. Linnea er en del av deg, hun er og blir datteren din. At fremmede, anonyme mennesker skal komme og legge kommentarer på den måten, kun for å såre, sier mer om dem enn om deg, glem aldri det. Det er ikke du som er rar her, tvert imot!
DESSUTEN tror jeg også bloggen din er til sterk hjelp for andre som er i samme situasjon. Du hjelper ikke bare deg selv ved å skrive. Du hjlper aldre mennesker. Jeg elsker forøvrig det du skriver. Skriver du bok skal jeg kjøpe den raskt! :)
Stor klem fra Silje :)
Hei, Silje :)
SvarSlettTusen takk for lang og fin kommentar! Det betyr mer enn du aner! Nå skal det sies at det nok ikke bare er anonyme kommentarer som gjør at jeg ikke vil skrive noe særlig mer om sorgen på bloggen, men rett og slett menneskene rundt meg også. Jeg føler at folk ser på meg som "hun som mistet barnet sitt" eller "hun som aldri har det bra" ... Jeg føler at folk er redde for å si noe feil i nærheten av meg, og at de bare ser sorg i øynene mine, med mindre de VIRKELIG kjenner meg. Men selv noen av de aller nærmeste, kan være vanskelig å forholde seg til. Så jeg føler nesten at jeg må "få folk til å tro" at jeg ikke tenker noe særlig mer på Linnea og sorgen. For på den måten ser de mer naturlig på meg enn om de stadig ser et "sorginnlegg" på bloggen min, om du skjønner?
Takk igjen for fin kommentar, det varmer veldig. Har forresten veldig lyst til å skrive den boka :)
Klem fra meg!
Vil bare tilføye at selv om jeg føler at jeg har det ganske bra, så tror folk at jeg har det "for jævli" pga enkelte blogginnlegg... Men sånn er det jo ikke!
SlettMan kan ha det jævlig uten at man er "rar".
SvarSlettMan kan ha det jævlig, men likevel ok, på en og samme tid.
Man kan ha det jævlig en dag, og jævlig bra en annen, Humør snur fort.
ALLE mennesker har det jævlig innimellom.
Du bare er dyktig til å sette ord på det! Leit at det skremmer folk.
Klem klem :)
Ps, håper boka blir realitet!! :) Trenger du hjelp med noe, er det bare å si fra.
tusen hjertelig takk, det betyr enormt masse! Skal si ifra hvis det er noe, da sender jeg deg nok en e-post :)
Slett