Nå sitter jeg da her og kjenner den lille sprelle aktivt i magen. Lille Aktivius, som jeg sånn smått har begynt å kalle han :) Det er så aldeles herlig å kjenne de søte sparkene hans! Selv om det gjør vondt av og til - dessuten har han en tendens til å sparke meg i blæra når jeg skal sove, slik at jeg må springe på do hele natta :) Han sparker meg også i blæra når jeg setter meg ned i godstolen for å se på film, slik at jeg igjen må springe på do, midt i filmen. Er visst ikke lov å slappe av her i gården, nei, hehe :)
Hadde egentlig tenkt til å legge ut videoklippet jeg lovet dere i kveld, av lille Aktivius i magen, men det er så sent, og klippet er uredigert (jeg skulle korte det ned så det ikke ble så langtekkelig og kjedelig å se på). Jeg får heller legge det ut siden.
Jeg må jo innrømme at det sjelden virkelig går opp for meg at jeg har en sprell levende guttebaby i magen. Men det har jeg altså, og det gikk virkelig opp for meg et øyeblikk da jeg satt på jobb i dag. Han hadde vært stille en stund der inne i dronninghulen, så en stund "glemte" jeg liksom at jeg var gravid på en måte, at jeg faktisk har en liten en i magen, - at jeg ikke nå bare er én, men to. Jeg er to i én, og det tenker jeg lite over til vanlig.
Så der satt jeg altså, det var rolig i magen og jeg var fordypet i arbeidet. Plutselig kjente jeg noen harde spark som fikk meg til å smile, og da så jeg for meg den lille guttebylten som gjemmer seg der inne. Det er virkelig en gutt der inne, en bitteliten baby. Det er ikke bare en klump som spreller, - det er et velutviklet og levende individ med hode, kropp, armer, ben, fingre, tær og negler som beveger seg inne i min mage. Det er så underlig å tenke på igrunn, - det at man kan gå rundt i flere måneder med et annet menneske i sin egen mage. Inne i min kropp gjemmer det seg et helt annet menneske som jeg enda ikke har fått møte. Jeg håper bare jeg får møte han i levende live.
Dit går nemlig tankegangen med en gang jeg virkelig skjønner at det er en levende baby inne i magen min. Da føler jeg at det kommer til å stoppe opp plutselig, akkurat som forrige gang. Jeg gikk jo i 8 måneder med en levende baby inne i magen min, også sa det bare stopp. Hun var død, det ble helt stille. Vi fikk aldri se henne i live.
I dag savner jeg henne noe enormt. Jeg skal også innrømme at jeg blir "misunnelig" når jeg leser andres statusoppdateringer på facebook om deres små jentebabyer. Slike ting gjør det ofte trist å være på facebook. Noen ganger blir det så vemodig for meg at jeg i perioder bare holder meg unna Internett, for da blir jeg ofte i bedre humør. Da blir jeg ikke så lett påmint alt som skulle vært.
Jeg skulle jo hatt en liten jente hos meg, jeg skulle ha skrevet alle de statusoppdateringene om jenta mi. Og her sitter jeg og forsøker å venne meg til at det er en gutt jeg har i magen. Jeg er jo heldig som får sjansen til å bli mamma på nytt, det er noen som ikke får det i det hele tatt. Noen ender med å adoptere. Men jeg vil gjerne ha et barn skapt av eget kjøtt og blod, mine egne gener, pappaens egne gener. Vi er heldige som har sjansen til å få dette barnet.
Folk sier ofte at man blir vemodig av å se andres babyer etter å ha mistet sin egen, men jeg vil gå som langt som til å kalle det "misunnelig", - men ikke i ordets rette betydning. Min venninne gjorde meg oppmerksom på at ordet "misunnelig" var en sammensetning av to ord, - nemlig "mis" og "unne". Mis-unne, altså å ikke unne noen noe. Men det er jo ikke slik at jeg ikke unner andre å få friske barn, for det gjør jeg jo mer enn noe annet.
Kanskje ordet jeg leter etter er sjalusi, og ikke misunnelse? Jeg har alltid sett på sjalusi som noe verre enn misunnelse, men når jeg tenker gjennom det, så høres det jo verre ut å ikke unne noen noe. Å ikke unne noen en levende og frisk baby . . . Så kanskje jeg er sjalu, og ikke misunnelig . . . ?
Jeg tror uansett at det blir lettere å takle når jeg har gutten min i armene. Jeg vil jo alltid savne jenta, men når jeg har gutten i armene, så blir han liksom et "mer levende" individ enn hva han føles som når han gjemmer seg inne i min mage. Som jeg sa, så "glemmer" jeg jo litt at jeg har en levende baby i magen og tenker ofte at jeg er én, men så er jeg jo faktisk to i én. Så foreløpig er ikke babygutten en person i den forstand, selv om jeg føler meg som mamma til to. Dette henger kanskje ikke helt på greip for dere lesere?
Til slutt må jeg jo bare si at det høres jo forferdelig ut å være sjalu på noen som har en frisk baby, - jeg føler meg litt dårlig som innrømmer det offentlig. Men det er jo faktisk sannheten, - det å kalle det "vemodighet" er bare å pynte på sannheten. For sannheten er at vi blir litt sjalue også, vi som har små engler i himmelen. For det skulle jo ikke vært sånn, vi skulle jo hatt menneskebarn på jorden, og ikke englebarn i himmelen.
Jeg skriver ikke dette om sjalusi for at folk skal distansere seg fra meg eller bli ille til mote i nærheten av meg. Livet må jo gå videre, folk må få lov til å få barn uten å ha dårlig samvittighet på noen måte. Men mennesker har jo følelser, og jeg skriver bare ærlig hvilke følelser jeg har. Og det må jo respekteres? Det er ikke så lett å kontrollere følelsene sine, og jeg kan ikke noe for det som skjedde og at jeg ble påtvunget denne sorgen.
Men det skal jo sies at det er lettere å takle andres barn nå enn hva det var helt i starten, bare så dere vet det!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har distansert meg litt fra sannheten om at enkelte venninner har fått små babyer, - især hvis de har fått jentebabyer, - så derfor tar jeg nesten til tårene noen ganger når jeg får slengt i ansiktet noe om deres babylykke helt plutselig. Det er jo ikke vondt ment på noen måte. Det er bare det at jeg også skulle hatt noe å si om min erfaring og babylykke, også har jeg ingen erfaring å dele.
Når jeg har fått den lille gutten i armene, så ønsker jeg jo å bli kjent med andre småbarnsfamilier, dra på småbarnstreff og gå i byen med venninner som har baby. Virkelig, det ønsker jeg. Jeg passer ikke lenger spesielt godt inn i "ungdomsmiljøet" - jeg har jo noen yngre venninner som jeg liker å være sammen med, men de "henger" jo for det meste i ungdomsmiljøet, mens jeg helst vil være sammen med noen som har forutsetning for å forstå mors-og-farskjærlighet. Jeg passer rett og slett bare bedre inn der.
Men så lenge jeg ikke har en levende baby i armene enda, klarer jeg ikke være i verken "ungdomsmiljøet" eller blant småbarnsfamilier.
Da vi mistet Linnea, ble jeg på en måte "kastet tilbake" til ungdomslivet, istedetfor inn i mammarollen. Men i ungdomsmiljøet er det få som forstår lengselen som bor i meg, det er få som forstår morskjærligheten som jeg har gjemt dypt i hjertet mitt så lenge nå. Jeg vil ikke sitte på kafé sammen med en gjeng røykende ungdommer som diskuterer den forrige festen de var på, eller erter hverandre for rare ting. Jeg vil ikke sitte der og late som at jeg syns det er noe interessant eller morsomt å høre på. Jeg vil ikke late som at jeg er en av dem, - de er sikkert flotte ungdommer, det er ikke det, men jeg passer bare ikke inn på noen måte. Livet mitt dreier seg om noe helt annet enn farting på byen og fest og sosial status nå.
Jeg lengter etter et annet liv, jeg lengter etter å trille en barnevogn på fine sommerdager, sitte sammen med andre småbarnsmødre på kafé eller i kirkeparken. Det blir feil for meg å gå sammen med en lykkelig nybakt mamma uten en å trille en egen barnevogn, derfor må det vente. Derfor klarer jeg ikke forholde meg til venninner med baby akkurat nå. Det er en tid for alt. Til våren skal alt bli bedre, i barseltiden med en nyfødt liten gutt, i mai-varmen. 17. mai med barnevogna, beundrende blikk på babyen min.
Jeg husker at forrige 17. mai var utrolig vanskelig, så jeg feiret ikke den dagen. Det var jo barnas dag. Det eneste vi gjorde, var å plante et flagg på graven til Linnea Aurora.
Dette innlegget ble jo handle om noe helt annet enn hva jeg hadde tenkt til. Egentlig skulle jeg skrive litt om svangerskapsplagene. Jeg får gjøre det også, mens jeg er i gang.
Kort og godt; bekkenplagene har begynt å forverre seg. Jeg merker det vel ekstra godt nå som jeg er alene hjemme og må gjøre alt selv. Da blir det mye gåing og ståing (jeg sier bare klesvask/bretting av tøy, legge inn klær i skapet, skifte sengetøy, ta oppvasken stående, lage middag alene [ikke at det har blitt store middagene disse dagene] etc.).
Det er mye jeg ikke får hjelp til nå, og jeg merker hvor uendelig mye jeg setter pris på kjæresten min nå da han er bortreist. Hvorfor er det sånn? Hvorfor ser man ikke hva man har å sette pris på mens det er der? Jeg skal behandle han mye bedre når han kommer hjem igjen
Hadde egentlig tenkt til å legge ut videoklippet jeg lovet dere i kveld, av lille Aktivius i magen, men det er så sent, og klippet er uredigert (jeg skulle korte det ned så det ikke ble så langtekkelig og kjedelig å se på). Jeg får heller legge det ut siden.
Jeg må jo innrømme at det sjelden virkelig går opp for meg at jeg har en sprell levende guttebaby i magen. Men det har jeg altså, og det gikk virkelig opp for meg et øyeblikk da jeg satt på jobb i dag. Han hadde vært stille en stund der inne i dronninghulen, så en stund "glemte" jeg liksom at jeg var gravid på en måte, at jeg faktisk har en liten en i magen, - at jeg ikke nå bare er én, men to. Jeg er to i én, og det tenker jeg lite over til vanlig.
Så der satt jeg altså, det var rolig i magen og jeg var fordypet i arbeidet. Plutselig kjente jeg noen harde spark som fikk meg til å smile, og da så jeg for meg den lille guttebylten som gjemmer seg der inne. Det er virkelig en gutt der inne, en bitteliten baby. Det er ikke bare en klump som spreller, - det er et velutviklet og levende individ med hode, kropp, armer, ben, fingre, tær og negler som beveger seg inne i min mage. Det er så underlig å tenke på igrunn, - det at man kan gå rundt i flere måneder med et annet menneske i sin egen mage. Inne i min kropp gjemmer det seg et helt annet menneske som jeg enda ikke har fått møte. Jeg håper bare jeg får møte han i levende live.
Dit går nemlig tankegangen med en gang jeg virkelig skjønner at det er en levende baby inne i magen min. Da føler jeg at det kommer til å stoppe opp plutselig, akkurat som forrige gang. Jeg gikk jo i 8 måneder med en levende baby inne i magen min, også sa det bare stopp. Hun var død, det ble helt stille. Vi fikk aldri se henne i live.
I dag savner jeg henne noe enormt. Jeg skal også innrømme at jeg blir "misunnelig" når jeg leser andres statusoppdateringer på facebook om deres små jentebabyer. Slike ting gjør det ofte trist å være på facebook. Noen ganger blir det så vemodig for meg at jeg i perioder bare holder meg unna Internett, for da blir jeg ofte i bedre humør. Da blir jeg ikke så lett påmint alt som skulle vært.
Jeg skulle jo hatt en liten jente hos meg, jeg skulle ha skrevet alle de statusoppdateringene om jenta mi. Og her sitter jeg og forsøker å venne meg til at det er en gutt jeg har i magen. Jeg er jo heldig som får sjansen til å bli mamma på nytt, det er noen som ikke får det i det hele tatt. Noen ender med å adoptere. Men jeg vil gjerne ha et barn skapt av eget kjøtt og blod, mine egne gener, pappaens egne gener. Vi er heldige som har sjansen til å få dette barnet.
Folk sier ofte at man blir vemodig av å se andres babyer etter å ha mistet sin egen, men jeg vil gå som langt som til å kalle det "misunnelig", - men ikke i ordets rette betydning. Min venninne gjorde meg oppmerksom på at ordet "misunnelig" var en sammensetning av to ord, - nemlig "mis" og "unne". Mis-unne, altså å ikke unne noen noe. Men det er jo ikke slik at jeg ikke unner andre å få friske barn, for det gjør jeg jo mer enn noe annet.
Kanskje ordet jeg leter etter er sjalusi, og ikke misunnelse? Jeg har alltid sett på sjalusi som noe verre enn misunnelse, men når jeg tenker gjennom det, så høres det jo verre ut å ikke unne noen noe. Å ikke unne noen en levende og frisk baby . . . Så kanskje jeg er sjalu, og ikke misunnelig . . . ?
Jeg tror uansett at det blir lettere å takle når jeg har gutten min i armene. Jeg vil jo alltid savne jenta, men når jeg har gutten i armene, så blir han liksom et "mer levende" individ enn hva han føles som når han gjemmer seg inne i min mage. Som jeg sa, så "glemmer" jeg jo litt at jeg har en levende baby i magen og tenker ofte at jeg er én, men så er jeg jo faktisk to i én. Så foreløpig er ikke babygutten en person i den forstand, selv om jeg føler meg som mamma til to. Dette henger kanskje ikke helt på greip for dere lesere?
Til slutt må jeg jo bare si at det høres jo forferdelig ut å være sjalu på noen som har en frisk baby, - jeg føler meg litt dårlig som innrømmer det offentlig. Men det er jo faktisk sannheten, - det å kalle det "vemodighet" er bare å pynte på sannheten. For sannheten er at vi blir litt sjalue også, vi som har små engler i himmelen. For det skulle jo ikke vært sånn, vi skulle jo hatt menneskebarn på jorden, og ikke englebarn i himmelen.
Jeg skriver ikke dette om sjalusi for at folk skal distansere seg fra meg eller bli ille til mote i nærheten av meg. Livet må jo gå videre, folk må få lov til å få barn uten å ha dårlig samvittighet på noen måte. Men mennesker har jo følelser, og jeg skriver bare ærlig hvilke følelser jeg har. Og det må jo respekteres? Det er ikke så lett å kontrollere følelsene sine, og jeg kan ikke noe for det som skjedde og at jeg ble påtvunget denne sorgen.
Men det skal jo sies at det er lettere å takle andres barn nå enn hva det var helt i starten, bare så dere vet det!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har distansert meg litt fra sannheten om at enkelte venninner har fått små babyer, - især hvis de har fått jentebabyer, - så derfor tar jeg nesten til tårene noen ganger når jeg får slengt i ansiktet noe om deres babylykke helt plutselig. Det er jo ikke vondt ment på noen måte. Det er bare det at jeg også skulle hatt noe å si om min erfaring og babylykke, også har jeg ingen erfaring å dele.
Når jeg har fått den lille gutten i armene, så ønsker jeg jo å bli kjent med andre småbarnsfamilier, dra på småbarnstreff og gå i byen med venninner som har baby. Virkelig, det ønsker jeg. Jeg passer ikke lenger spesielt godt inn i "ungdomsmiljøet" - jeg har jo noen yngre venninner som jeg liker å være sammen med, men de "henger" jo for det meste i ungdomsmiljøet, mens jeg helst vil være sammen med noen som har forutsetning for å forstå mors-og-farskjærlighet. Jeg passer rett og slett bare bedre inn der.
Men så lenge jeg ikke har en levende baby i armene enda, klarer jeg ikke være i verken "ungdomsmiljøet" eller blant småbarnsfamilier.
Da vi mistet Linnea, ble jeg på en måte "kastet tilbake" til ungdomslivet, istedetfor inn i mammarollen. Men i ungdomsmiljøet er det få som forstår lengselen som bor i meg, det er få som forstår morskjærligheten som jeg har gjemt dypt i hjertet mitt så lenge nå. Jeg vil ikke sitte på kafé sammen med en gjeng røykende ungdommer som diskuterer den forrige festen de var på, eller erter hverandre for rare ting. Jeg vil ikke sitte der og late som at jeg syns det er noe interessant eller morsomt å høre på. Jeg vil ikke late som at jeg er en av dem, - de er sikkert flotte ungdommer, det er ikke det, men jeg passer bare ikke inn på noen måte. Livet mitt dreier seg om noe helt annet enn farting på byen og fest og sosial status nå.
Jeg lengter etter et annet liv, jeg lengter etter å trille en barnevogn på fine sommerdager, sitte sammen med andre småbarnsmødre på kafé eller i kirkeparken. Det blir feil for meg å gå sammen med en lykkelig nybakt mamma uten en å trille en egen barnevogn, derfor må det vente. Derfor klarer jeg ikke forholde meg til venninner med baby akkurat nå. Det er en tid for alt. Til våren skal alt bli bedre, i barseltiden med en nyfødt liten gutt, i mai-varmen. 17. mai med barnevogna, beundrende blikk på babyen min.
Jeg husker at forrige 17. mai var utrolig vanskelig, så jeg feiret ikke den dagen. Det var jo barnas dag. Det eneste vi gjorde, var å plante et flagg på graven til Linnea Aurora.
Dette innlegget ble jo handle om noe helt annet enn hva jeg hadde tenkt til. Egentlig skulle jeg skrive litt om svangerskapsplagene. Jeg får gjøre det også, mens jeg er i gang.
Kort og godt; bekkenplagene har begynt å forverre seg. Jeg merker det vel ekstra godt nå som jeg er alene hjemme og må gjøre alt selv. Da blir det mye gåing og ståing (jeg sier bare klesvask/bretting av tøy, legge inn klær i skapet, skifte sengetøy, ta oppvasken stående, lage middag alene [ikke at det har blitt store middagene disse dagene] etc.).
Det er mye jeg ikke får hjelp til nå, og jeg merker hvor uendelig mye jeg setter pris på kjæresten min nå da han er bortreist. Hvorfor er det sånn? Hvorfor ser man ikke hva man har å sette pris på mens det er der? Jeg skal behandle han mye bedre når han kommer hjem igjen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar