Gravidebilder uke 12 + 6

Min søster tok noen gravidebilder av meg da jeg var 12 uker og 6 dager på vei. Hun stod for sminking av en type barnslig sol midt på magen min (hun har så mange ideer :) Må jo si at jeg følte det var litt merkelig å ha en gigantisk sol på meg, - det ble vanskelig å posere med magen, men resultatene ble jo ikke så aller verst, og jeg syns de har et budskap - dessuten føler jeg at solen ikke var en så dum idé siden magen ikke er så aaaltfor stor enda :)

PS: Magen ser jo flat ut når jeg ligger, og strekkmerkene fra forrige svangerskap gir liksom en slags effekt til sola, synes jeg :)

På venterommet

Vi kommer inn på venterommet. En litt eldre og forventningsfull kvinne sitter der sammen med sin mann. Kvinnen sender meg et varmt smil. Jeg lurer på hva hun mener med det. «Gratulerer med ditt første svangerskap?» Klarer ikke smile tilbake.

Det gjør vondt. Ja, jeg vet at jeg er ung, men det føles ikke slik. Jeg føler meg gammel i sinnet. Jeg har opplevd for mye, er for gammel for alderen.

Jeg setter meg ned i stolen vis-a-vis kvinnen med det varme smilet. Ser på henne et øyeblikk, hun smiler til meg igjen. Jeg responderer ikke, og ser heller ned i fanget. Slutt å være så lykkelig, tenker jeg.

Hun skulle bare visst hvem jeg er, hva jeg har opplevd. Jeg er mamma fra før, ikke kom her og tro noe annet. Har hun vært innom og lest bloggen min, mon tro? Uten å vite hvem hun sitter og smiler til? Har du lest min ulykkelige historie, og sitter nå og smiler til en du tror er en annen?

12 uker!

Sitter våken i natten jeg, følte for å oppdatere litt.


Først og fremst; i dag er jeg 12 uker på vei. Det er virkelig betryggende, for da har jeg passert den mest risikable perioden. Jeg vet jo at det kan skje noe galt når som helst, men jeg forsøker å være positiv, og ønsker av hele mitt hjerte at dette skal gå bra. Skal til ultralyd på mandag allerede, tror det er det som kalles "psykososialt team" - jordmor henvendte oss til det. Det er en form for samtaleterapi i svangerskapet etter en dødfødsel. Tross i at det heter "team" kommer det bare til å være jordmor, kjæresten og meg der, tror jeg.


Jeg er veldig glad om dagen, men kan få et og annet utbrudd (er vel litt

Ultralydbilder + info om parabener

Her kommer ultralydbildene fra første ultralyd, 13.09.11 (10 uker og 3 dager på vei). De 2 første er 3D-bilder, og de 3 siste vanlige ultralydbilder. Du ser best på 3D-bildene :) Bilde nr. 2 var egentlig veldig mye klarere på selve ultralyden enn utskriften, men der ser du altså nurket ovenifra og ned :) Tenk at denne skapningen ikke er mer enn i underkant 4 cm lang . . . Så mye kan man altså se på en så tidlig ultralyd, jeg er overbegeistret :D 
Trodde jeg bare skulle få se en liten klump omtrent, men her fikk man se armer og ben og hjertet som slo :)


Da vi skulle avslutte ultralyden, sa forresten jordmor "så flink du var å vise deg frem til mamman og pappan din!" Jeg fikk en klump i halsen da hun sa det, det var nydelig sagt ♥

Første ultralyd

Jeg skulle egentlig legge ut dette innlegget med ultralydbilder, men siden det tydeligvis tar tid å få scanneren opp å gå, så skal jeg publisere det nå, - ultralydbildene får komme senere. 

Skrevet 14. september 2011:

I går, 13nde september, var jeg til min første ultralyd i mitt andre svangerskap. Og jeg kan si dere så mye som at det var helt fantastisk !  Min kjære var med og opplevde det hele.

Første jordmorkontroll...

. . . var egentlig litt merkelig, siden jeg fikk time hos feil jordmor. 

Jeg har nemlig fått anbefaling om en veldig god jordmor, og ba om å få time hos henne. Jeg er likevel usikker på om det blir riktig av meg å gå til en annen enn hun som tok imot Linnea min. Jeg tenker at det kanskje blir lettere å gå til en som var tilstede under dødfødselen, men det får tiden vise. Jeg kan jo alltids bytte. 

Siden jeg nå kom til feil jordmor, ble det enda mer innviklet. Saken var at jeg

Orker ikke forberedelsene

Jeg merker at jeg ikke orker å høre snakk om forberedelser til barnet skal komme enda. Det er så utrolig vanskelig. Hele meg oser av nervøsitet og motstridende følelser når noen nevner det, tør ikke planlegge noe. Alle snakker jo som om det er en selvfølge at dette skal gå bra, men det er slettes ingen selvfølge. Jeg tar heller forberedelsene som de kommer, forberedelser må jeg gjøre uansett.

Når det gjelder å finne ny leilighet for å bo større når babyen kommer, har jeg motstridende følelser der også. Tenk om vi ødelegger nok en leilighet med enda en sorg? Jeg føler ikke for å ha en baby der vi bor nå, etter det som har skjedd. Det sitter for mye vondt der, og det blir unaturlig. Det blir nesten en slags