Tanker om forberedelsene...

Det nærmer seg egentlig nå. Det er bare litt over 2 måneder igjen til termindato 9. april. Og jeg føler vel at jeg ikke har forberedt meg godt nok. Vi hadde jo alt klart sist gang til Linnea skulle komme, da hadde jeg blant annet gått gjennom babytøy, vasket og brettet klær og lagt det på plass i skuffene hennes. 

Nå er alt pakket ut i boden, og jeg må begynne på nytt igjen. Det føles tungt, da jeg vet at mye av det som er der ute er jentetøy og ikke kan brukes til lillebror NonStop. Jeg får meg ikke til å begynne ordentlig, har jo gått

Hodeleie!

I dag er jeg 29 + 3 på vei. Vi var til jordmorkontroll. Jordmor var skråsikker på at lillebror lå i hodeleie nå, og det har jeg mistenkt i noen dager, syntes det var babyrumpa jeg kjente som lå og pressa opp mot ribbeina mine. Hehe. Dessuten har han begynt å sparke mye oppover ♥ Det betyr jo ikke at han ikke kan legge seg i seteleie igjen, men leste på nett at hvis han ligger i hodeleie i uke 30, så er det stor sjanse for at babyen ligger i hodeleie til fødsel Betryggende det da, hvert fall Er i uke 30 på lørdag! Godt og skummelt på én og samme tid, siden det da nærmer seg uke 36 av svangerskapet med stormskritt (det var som sagt da vi mistet Linnea).

Nattens drøm

...var herlig og rar på én og samme tid.


Jeg var gravid i 7ende måned med lille NonStop. Vi var flere folk samlet på et sted - familie for det meste. Jeg satt i en sofa sammen med min kjære og nøt sparkene til den lille gutten i magen, da jeg plutselig kunne åpne magen som en veske. Jeg så først noen søte små bløte føtter som stakk frem på den ene siden, og deretter babyhender og et smilende babyansikt på den andre siden. Da sa jeg til min kjære; "nei, see, vi kan se han! Se så nydelig han er!" Han lå der så fin, og sprellet og smilte og lo, og han var vår. Vi lekte med føttene hans og strøk han over hodet. Plutselig spurte min kjære; "er dette normalt?!" Jeg

Normale gallesyreverdier + ultralyd :)

Nå er jeg i Storfjord igjen, så er ikke like ensom :) Tenkte jeg bare skulle oppdatere litt her.


Jeg var altså til ultralyd i dag (uten min kjære, siden han som sagt er på intensivkurs - han tok forresten teoriprøven i dag, og hadde bare 2 feil, *stolt* :):).


Vel, tilbake til ultralyden; først og fremst vil jeg vise dere ultralydbildene (har ikke scanner her, så blir bare et foto av bildene). Overlegen forsøkte å ta noen nye 3D-bilder av banet, men babyen lå fortsatt med hodet mot ribbena mine og hadde navlesnoren foran ansiktet, så hun fikk ikke de beste bildene, men litt ser man jo, og han ser så nydelig ut ♥

Her ligger han med hånda opp mot ansiktet. For en søt liten hånd ♥ Vet ikke om dere klarer å tyde bildene? Syns han har en søt liten nese også jeg ♥


Overlegen kunne fortelle meg at de siste gallesyreprøvene var normale, så nå

Svangerskapsplager, hormoner og tanker

Nå sitter jeg da her og kjenner den lille sprelle aktivt i magen. Lille Aktivius, som jeg sånn smått har begynt å kalle han :) Det er så aldeles herlig å kjenne de søte sparkene hans! Selv om det gjør vondt av og til - dessuten har han en tendens til å sparke meg i blæra når jeg skal sove, slik at jeg må springe på do hele natta :) Han sparker meg også i blæra når jeg setter meg ned i godstolen for å se på film, slik at jeg igjen må springe på do, midt i filmen. Er visst ikke lov å slappe av her i gården, nei, hehe :)


Hadde egentlig tenkt til å legge ut videoklippet jeg lovet dere i kveld, av lille Aktivius i magen, men det er så sent, og klippet er uredigert (jeg skulle korte det ned så det ikke ble så langtekkelig og kjedelig å se på). Jeg får heller legge det ut siden.


Jeg må jo innrømme at det sjelden virkelig går opp for meg at jeg har en sprell levende guttebaby i magen. Men det har jeg altså, og det gikk virkelig opp for meg et øyeblikk da jeg satt på jobb i dag. Han hadde vært stille en stund der inne i dronninghulen, så en stund "glemte" jeg liksom at jeg var gravid på en måte, at jeg faktisk har en liten en i magen, - at jeg ikke nå bare er én, men to. Jeg er to i én, og det tenker jeg lite over til vanlig.


Så der satt jeg altså, det var rolig i magen og jeg var fordypet i arbeidet. Plutselig kjente jeg noen harde spark som fikk meg til å smile, og da så jeg for meg den lille guttebylten som gjemmer seg der inne. Det er virkelig en gutt der inne, en bitteliten baby. Det er ikke bare en klump som spreller, - det er et

Lillebror er aktiv igjen :)

Nå kommer en oppdatering på søndagskvelden, tenkte at dere fortjente å få vite litt "nytt" :) Har vært lite på datamaskinen i det siste.


Natt til torsdag begynte lillebror i magen å bli mer aktiv igjen, og nå er det tilbake til normalen, med kraftige spark og natteliv i "dronninghulen" :) Det er veldig betryggende. Apropos aktiv baby, så tok pappaen et lite mobilvideoklipp av magen i dag mens babyen sparket kraftig, skal legge den ut når jeg har den selv :) Er ikke sikkert det blir før til helgen, for pappaen har nemlig reist

Mindre liv og røre i magen..

Jeg skulle ha oppdatert for et par dager siden, men jeg har bare ikke orket, ikke vært i psykisk stand til det. Jeg kopierer fra en tråd på forumet Englesiden som jeg er medlem på, for det jeg har skrevet der, sier egentlig alt;


Skrevet 03.01.12, kl. 10.22:

Skal ta gallesyreprøve i dag. Har enda ikke fått snakket med hudlegen, men det lå en rekvisisjon til blodprøver i luka til meg på hudavdelinga. Har fastet over natta for sikkerhets skyld, - ei venninne sa at hun hadde gjort det når hun tok gallesyreprøver ved samme sykehus (UNN).

I går kveld var jeg til en ekstrasjekk på sykehuset. Ble så urolig, for syntes lillebror i magen var så stille. Han bruker å romstrere skikkelig i magen, - en gang i timen eller annen hver time, men han hadde ikke romstrert slik på

Mamma med et savn i hjertet

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvordan jeg skal forklare dette . . . Jeg kan jo gå rett på sak:


Hvordan er man mamma med et savn i hjertet? Angsten dukker opp iblant. Det å ha ansvar for et annet bittelite liv, virker så mye større nå etter at vi mistet vår lille Linnea Aurora. Da jeg gikk gravid med Linnea, var jeg bare spent og gledet meg til å innta morsrollen. Jeg følte meg så klar. Nå er det mer skremmende, - jeg føler meg kanskje mer klar enn noen gang nå, men det er allikevel skremmende. Kanskje nettopp på grunn av sorgen over den som ikke er her. 

I det ene øyeblikket gleder jeg meg til fødsel, og å få et levende barn i armene (om alt går bra denne gangen), men når jeg så tenker videre, kommer angsten. Hva skjer så? Hvordan vil det bli? Må jeg da slutte å sørge? Late som ingenting? Må jeg "glemme" det som var, det som skulle vært? Kommer jeg til å elske dette barnet like høyt? Kommer det til å føle seg verdsatt? Han blir jo