Førstegangskontrollen

Nå har jeg altså opprettet denne nye bloggen, og da er det på tide å skrive om førstegangskontrollen. Det var altså på tirsdag 09. august, kl. 14.00, at jeg dro til min første svangerskapskontroll etter en dødfødsel, faktisk hele 9 måneder senere. Det er et helt svangerskap siden vi mistet Linnea, jeg kan ikke la være å tenke på det! Dersom jeg hadde blitt gravid igjen med en gang, og alt hadde gått bra, ville jeg snart hatt en levende bylt i armene, men istedet har det tatt så lang tid. Jeg skal uansett være takknemlig for at jeg i det hele tatt ble gravid igjen, det er ikke alle som får den sjansen overhodet... Og andre bruker kanskje flere år på å få barn, så sånn sett er ikke 9 måneder lenge allikevel. Jeg må bare velge å prise meg selv lykkelig! For jeg ER jo det!


Jeg må innrømme at jeg hadde veldig blandede følelser på veien til kontrollen. Følte meg helt uforberedt. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å be legen kjenne på magen min, for i starten da jeg testet positivt, hadde jeg overbevist meg selv om at jeg måtte være et stykke på vei uten å vite om det. Hadde liksom følt meg gravid en stund, selv om jeg fikk besøk av tante rød hver måned. Jeg har til og med kjent spark i magen som gradvis har blitt tydeligere og tydeligere, og litt mer melk i brystene (melka fra forrige svangerskap var enda ikke helt borte).


Til slutt overbeviste jeg meg selv om at jeg ikke kunne være mer enn maks 5 uker på vei, for å slippe å bli skuffet når en ultralyd viste at jeg ikke var mer enn noen få uker på vei. Og gjett? Sparkene forsvant nesten med det samme! Altså var det fantomspark, det var det jeg egentlig visste innerst inne. Jeg hadde bare ønsket så intenst å bli gravid igjen, at jeg fikk uekte symptomer antakelig, for det månedlige kom jo regelmessig. Da jeg testet positiv, sluttet tanta å komme på besøk i hvert fall, og det er jo godt, for da må det jo bare være ekte!


Det er uansett helt fantastisk å være gravid igjen, men det hadde vært fint å være et stykke på vei - det hadde føltes litt tryggere liksom. Nå de første 12 ukene, er det jo størst risiko for en spontanabort, men jeg ville ikke ha noen. Nei, jeg nekter, hvis storken kan være så grusom, da gir jeg meg over! Og jeg kommer i hvert fall ikke til å takle det hvis jeg mister sent i svangerskapet enda en gang. Da blir det liksom reprise; hele helvetet om igjen...


Nei, det skal gå bra denne gangen! Det må det bare. Noe annet kan bare ikke være et alternativ!


Vel, tilbake til kontrollen; da legen ropte meg opp, skvatt jeg nesten. Følte meg helt rar da jeg tok henne i hånden og hun sa med et gigantisk smil om munnen: "Hei, takk for sist. Svangerskapskontroll denne gangen altså?" Jeg nikket og laget en "Mhm!"-lyd og forsøkte å virke overlykkelig, men egentlig var jeg dritnervøs. Den første svangerskapskontrollen var liksom skummel, selv om jeg egentlig på forhånd tenkte meg at hun ikke ville finne ut så veldig mye. Jeg ba henne ikke om å kjenne på magen min. Hun spurte om første dag i siste tantebesøk, og jeg fortalte at det var 4. juli, og at hun egentlig kom på visitt 4 dager for sent (legen spurte om dette også, siden jeg sa at jeg først hadde trodd jeg var et stykke på vei). Vi ble til slutt overbevist om at jeg måtte være ca. 5 uker på vei, og foreløpig termin ble satt til 12. april. Så da blir det forhåpentligvis et aprilbarn! ♥


Legen henviste meg til tidlig ultralyd, og jeg håper på å få i uke 8 (altså om ca. 3 uker), og senest i uke 12. Nå er det jo ikke sikkert at jeg er mer enn 3 uker på vei, og da vil i så fall "uke 8" egentlig være det samme som uke 6 - noe som betyr at det slettes ikke er sikkert at de finner noe så mye på ultralyd. Jeg fikk beskjed om at embryoet ikke begynner å ta særlig form før i uke 8, ikke noe som vil vises godt på en ultralyd i alle fall. 


Jeg ble også henvist til alle mulige prøver som kan tas for å påvise om det er noe som kan forårsake tidlig eller sen fosterdød. Jeg vil på en måte være "forberedt" (man blir jo aldri forberedt på det verste, men allikevel). Samtidig kan de kanskje påvise noe som de kan forebygge - infeksjoner og lignende som kan påvirke barnet i magen. Jeg håper jo av hele mitt hjerte at de ikke finner noe som helst, da minker risikoen for at noe skal gå galt. I morgen tidlig skal jeg dra på legekontoret og ta disse prøvene ved laben der.


Mamma fortalte meg noe i telefonen i dag. Hun hadde snakket med noen vi kjenner, og fortalt at jeg er gravid igjen. Da kunne ei gravid venninne av meg fortelle om en drøm hun hadde hatt; hun hadde drømt at hun og jeg gikk tur med hver vår barnevogn, og at jeg hadde ei jente. Vi hadde shoppet babytøy til jente sammen. Hun bruker visst å være sanndrømt, sa hun, og trodde at jeg ville få en jente denne gangen også, og i følge drømmen hennes virker det som om ting skal gå bra nå.


Jeg håper jo det. Og jeg har jo vært sanndrømt selv, på mange punkter, skremmende punkter vel og merke, så dette er noe jeg tror på. Jeg velger å tro at venninnen min var sanndrømt! (Som jeg skrev om på min forrige blogg, så har jeg jo for eksempel drømt Linnea Aurora sin død noen måneder før hun ble født; kan leses på denne linken; Det overnaturlige, det skremmende.)


Jeg skal innrømme at jeg aller helst håper på ei jente, for det var jo ei jente vi skulle ha, det var ei jente vi hadde forberedt oss på. Det var ei jente vi hadde handlet inn barnetøy til og arvet til. Vi har et rosa stellebord, og et rosa laken, og en fin rosa oppbevaringspose til bleier og slikt på badet. 


Dette er jo egentlig ikke nødvendig å si allerede nå, men jeg skriver det likevel; vi kommer sannsynligvis ikke til å handle inn noe mer til babyen før fødsel (bortsett fra bleier og slikt), men benytter oss av det vi allerede har. Og vi ønsker heller ingen babygaver. Jeg tror i alle fall dette er det rette, kanskje vi ombestemmer oss etterhvert, men per dags dato så er det altså slik. Hvis vi ombestemmer oss, så skal jeg si ifra.


Nå skal jeg hoppe avgårde og ordne meg noe mat - jeg er sulten som en ulv om dagen!