Jeg vil begynne med å gratulere min kjære venninne Ingvild-Sofie med en herlig liten jente, som ble født tirsdag 9 . august kl. 08.53. Ingvild sitt lillegull er faktisk noe mindre enn min lille Linnea Aurora ble, Linnea var 48 cm lang og veide 2642 gram. Da min venninnes lillegull kom til verden, var hun 47cm lang og veide 2450g. Tenk så liten, også så nydelig! ♥
I dag var jeg altså på legekontoret og tok noen prøver. Jeg trodde de skulle ta noen ekstra prøver, siden jeg er i et "risikosvangerskap", men de tok tydeligvis bare de ordinære prøvene. Så nå håper jeg på at legen har henvist meg videre til Kvinneklinikken for flere prøver (de har jo sagt at de gjerne vil følge meg tettere opp der).
Legen som jeg har på legekontoret er helt fantastisk å gå til, hun viser så utrolig mye forståelse. Tidligere da jeg kom dit, viste hun dyp medfølelse med meg, og nå da det var svangerskapskontroll, hadde hun et stort ekte smil om munnen som viste at hun var lykkelig på våre vegne. Hun er den beste legen jeg kunne ha fått! Virkelig, det mener jeg.
Den lille leieboeren i magen krever veldig mye energi om dagen. Jeg sover rett som det er. Jeg kan dra ut en tur på morgenen, og sovne tvert nå jeg kommer hjem. Der kan jeg ligge i kanskje 4 timers tid. Så jeg trenger altså mye hvile nå. Jeg har også litt svimmelhet og hodepine om dagen.
Som sagt tidligere, er jeg sulten som en ulv. Jeg kan spise en hel baguette, eller en fyldig middag (gjerne dobbelt så stor som det jeg vanligvis spiser), og en halvtime-time senere, er jeg skrubbsulten igjen! Så sulten var jeg aldri under forrige graviditet. Det behøver ikke nødvendigvis å bety at jeg venter en gutt, for jeg tror nemlig ikke helt på at sultfølelsen, eller hvorvidt magen henger eller strutter, har noe å si. Jeg venter med å tro noe som helst til jeg har vært på en ultralyd hvor jordmor kan se kjønnet. Først hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke ville vite kjønn den her gangen, og heller ta det som det kommer, men nå er jeg litt usikker. Jeg tror jeg vil vite likevel, bedre å ha et nært forhold til fosteret dersom det skulle gå galt igjen, enn å angre på at man ikke hadde det, tenker jeg. Jeg prøver uansett å tenke positivt; det MÅ bare gå bra denne gangen, det SKAL gå bra! ♥ Bedre med en glad og positiv mamma, enn en trist og konstant bekymret mamma ♥
Vel, i dag merket jeg at kvalmefølelsen ble sterkere. Vi hadde nettopp spist, og jeg kjente jeg ble ordentlig kvalm og svimmel. Så da sa jeg til min kjære; " NÅ begynner det, NÅ begynner kvalmen for fullt! " Og det stemmer nok sikkert godt. Og det er igrunn bare betryggende. Tante rød har enda ikke kommet på besøk, jeg håper virkelig ikke det skjer før om 9 måneder! Jeg nekter å ha noe tantebesøk på en stund, for det er umulig å holde tante unna når hun først er her . . .
Som jeg skrev i går, så drømte ei venninne at jeg og hun trillet vogner sammen, og at jeg fikk ei jente, og dette var før hun visste at jeg var gravid. Så nå tror hun at jeg får jente. Hun venter selv en liten en i desember. Jeg venter nå i april. Jeg skrev også at jeg egentlig ønsker meg en liten jente, men jeg må jo si at en gutt vil være like velkommen. Jeg vil jo bli like glad i en gutt, som i en jente. Det er vel bare det at jeg tenker som så at en jente ville nok fylle tomrommet litt etter jenta vi mistet... Det vil så klart ikke være noen erstatning, jeg vil ha en sorg uansett. Den vil alltid være der, men det å få en liten en, et forhåpentligvis friskt og sterkt og velskapt barn, vil nok lette litt på smerten.
Jeg vil alltid ha et barn for lite.
I dag var jeg altså på legekontoret og tok noen prøver. Jeg trodde de skulle ta noen ekstra prøver, siden jeg er i et "risikosvangerskap", men de tok tydeligvis bare de ordinære prøvene. Så nå håper jeg på at legen har henvist meg videre til Kvinneklinikken for flere prøver (de har jo sagt at de gjerne vil følge meg tettere opp der).
Legen som jeg har på legekontoret er helt fantastisk å gå til, hun viser så utrolig mye forståelse. Tidligere da jeg kom dit, viste hun dyp medfølelse med meg, og nå da det var svangerskapskontroll, hadde hun et stort ekte smil om munnen som viste at hun var lykkelig på våre vegne. Hun er den beste legen jeg kunne ha fått! Virkelig, det mener jeg.
Den lille leieboeren i magen krever veldig mye energi om dagen. Jeg sover rett som det er. Jeg kan dra ut en tur på morgenen, og sovne tvert nå jeg kommer hjem. Der kan jeg ligge i kanskje 4 timers tid. Så jeg trenger altså mye hvile nå. Jeg har også litt svimmelhet og hodepine om dagen.
Som sagt tidligere, er jeg sulten som en ulv. Jeg kan spise en hel baguette, eller en fyldig middag (gjerne dobbelt så stor som det jeg vanligvis spiser), og en halvtime-time senere, er jeg skrubbsulten igjen! Så sulten var jeg aldri under forrige graviditet. Det behøver ikke nødvendigvis å bety at jeg venter en gutt, for jeg tror nemlig ikke helt på at sultfølelsen, eller hvorvidt magen henger eller strutter, har noe å si. Jeg venter med å tro noe som helst til jeg har vært på en ultralyd hvor jordmor kan se kjønnet. Først hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke ville vite kjønn den her gangen, og heller ta det som det kommer, men nå er jeg litt usikker. Jeg tror jeg vil vite likevel, bedre å ha et nært forhold til fosteret dersom det skulle gå galt igjen, enn å angre på at man ikke hadde det, tenker jeg. Jeg prøver uansett å tenke positivt; det MÅ bare gå bra denne gangen, det SKAL gå bra! ♥ Bedre med en glad og positiv mamma, enn en trist og konstant bekymret mamma ♥
Vel, i dag merket jeg at kvalmefølelsen ble sterkere. Vi hadde nettopp spist, og jeg kjente jeg ble ordentlig kvalm og svimmel. Så da sa jeg til min kjære; " NÅ begynner det, NÅ begynner kvalmen for fullt! " Og det stemmer nok sikkert godt. Og det er igrunn bare betryggende. Tante rød har enda ikke kommet på besøk, jeg håper virkelig ikke det skjer før om 9 måneder! Jeg nekter å ha noe tantebesøk på en stund, for det er umulig å holde tante unna når hun først er her . . .
Som jeg skrev i går, så drømte ei venninne at jeg og hun trillet vogner sammen, og at jeg fikk ei jente, og dette var før hun visste at jeg var gravid. Så nå tror hun at jeg får jente. Hun venter selv en liten en i desember. Jeg venter nå i april. Jeg skrev også at jeg egentlig ønsker meg en liten jente, men jeg må jo si at en gutt vil være like velkommen. Jeg vil jo bli like glad i en gutt, som i en jente. Det er vel bare det at jeg tenker som så at en jente ville nok fylle tomrommet litt etter jenta vi mistet... Det vil så klart ikke være noen erstatning, jeg vil ha en sorg uansett. Den vil alltid være der, men det å få en liten en, et forhåpentligvis friskt og sterkt og velskapt barn, vil nok lette litt på smerten.
Jeg vil alltid ha et barn for lite.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar