Et avbrekk

Nå er jeg i Storfjord hos min familie. Trengte en pause fra bylivet og maset og den trange leiligheten, - og jeg merker hvor mye lettere og avslappet jeg føler meg her inne. Det er så mye mer pusterom og frihet. Det er dessuten godt å se familien igjen, for jeg ser de så lite. Merker hvor mye jeg trenger folk rundt meg, flere å snakke med. I byen blir jeg mye alene, bortsett fra at kjæresten er der.


Da jeg kom hit på fredag, var min kjære med, men han dro tilbake til byen i morges da han hadde ting å gjøre. Jeg har ingen spesifikk avtale før 1. sept - noe som egentlig er litt godt, for da slipper jeg å stresse tilbake til byen. Det ble dessuten så tungt for meg med alt styret med NAV-søknader osv.  nå da jeg er hormonell, så jeg trengte en pause. Har vært litt deprimert i det siste, så måtte ha forandring. Jeg tror nok dette avbrekket er godt for svangerskapet. Også får jeg mer variert kosthold når jeg er hos mamma. Hun lager det meste fra bunnen av, og kan lettere ta hensyn til hva jeg tåler og ikke tåler å spise. Det er godt, synes jeg :)

Da jeg kom hit, lekte jeg litt med min lillebror på 4 år. Han gjør meg så glad, han er så utrolig søt og koselig og snill. Mens vi lekte, begynte han plutselig å studere smykket mitt, og spurte: "Hvem er det?" Jeg merket at jeg ble litt rar, men samtidig rørt og glad. "Det er Connie sin baby," sa jeg. Jeg vet ikke om lillebror husker noe særlig av den lille urørlige babyen han fikk se i voggen den 14ende november i fjor, på selveste farsdagen. Jeg vet ikke hvor mye han forstod, men jeg hadde inntrykk av at han forstod litt. Og da jeg nå sa "Det er Connie sin baby", ble han litt rar og stille, og kom med et forsiktig og småsjenert lite "åja..." Jeg vet ikke om han husker, og om han forstår hva som skjedde. Men da mamma spurte om han husket "Connie sin baby, den lille babyen som lå i voggen hjemme hos Connie?", da svarte han med et stille og sjenert "ja".  . . .


Ovenfor lillebroren min, omtalte vi Linnea Aurora som "Connie sin baby". Det var litt lettere. Da jeg gikk gravid, husker jeg at vi forklarte han at jeg hadde en baby i magen. Han skjønte det ikke helt først, men han fikk en viss forståelse etterhvert. Jeg husker en gang han tok på magen min og sa "bebi i magen". Dette husker jeg at han også gjorde en gang etter at jeg hadde født. Han trodde fortsatt at jeg hadde "bebi i magen". Det er ikke så lett å forstå alt når man er så liten . . . Han forstod vel ikke at den urørlige og stille babyen i voggen var den samme som hadde vært i min mage . . .


Vel, nå har jeg altså vært her i 4 dager, og jeg har masse kreativitet å få utløp for plutselig, men ikke noe særlig hobbyutstyr å benytte meg av, så skal bestille noe fra Panduro, med mamma sin hjelp til å betale. (Siden jeg venter på NAV . . .)


Jeg har altså time hos min sosionom 1. sept. Deretter har jeg en avtale med NAV den 7ende. Vi skal snakke om arbeidsavklaringpenger (som gir meg retten til månedlige foreldrepenger). Jeg søkte i juli, og de skrev "hastesak" på søknaden, men selvfølgelig fikk jeg en saksbehandler som var på ferie, og nå fikk jeg ikke time før altså 7ende september. Ikke mye til hastesak. Jeg har fått tilbud om praksisplass, men kan ikke begynne før ting er avklart med NAV. . . Ting tar tid.


Og helt til slutt; det er ingen som trenger å føle seg tvunget til å lese bloggen min, det er helt valgfritt. Jeg skriver for egen terapi, og for at de som skulle være interessert, kan lese.


Nå skal jeg gå å løse kryssord . . . ?