Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg at det vokser noe i magen min enda, ikke på samme måte som forrige gang jeg gikk gravid i hvert fall. Da gikk jeg rundt og undret meg hele tiden over hvordan noe levende kunne vokse inne i magen min, hvor rart det egentlig var å tenke på. Jeg syntes det var koselig og spennende, og lurte på hvordan det ville bli å få mage,
- og når ville det begynne å vises at jeg var gravid?
Nå går jeg rundt og bare ønsker og ønsker at alt skal gå bra. Håper at tiden fram til jeg vil kjenne spark, skal gå fort og smertefritt. Jeg tror jeg vil føle meg litt tryggere når jeg kan kjenne liv i magen, selv om jeg fortsatt kommer til å være kjemperedd. For nå vet jeg at det kan gå galt når som helst i svangerskapet, ikke bare de 12 første ukene.
Jeg vet også at det kan gå galt etter svangerskapet. Jeg er redd for at det skal skje noe under barseltiden. Jeg er redd for at jeg i løpet av det første året plutselig skal finne barnet mitt livløs i sengen.
Hvordan skal jeg klare å sove om natten den første tiden? Jeg kommer til å stå opp og sjekke at babyen min puster flere ganger om natten. Jeg er redd for å sove når mitt eget barn sover. Tenk om det skulle skje noe mens vi sover og aner fred og ingen fare? Jeg kommer ikke til å ane fred og ingen fare, jeg vil være redd. Jeg kommer til å være redd.
Jeg er også redd for tiden hvor jeg må levere barnet fra meg i en barnehage, til sannsynligvis fremmede folk. Jeg har hørt om ulykker i barnehagene før. Når det gjelder barnetilsynet, så stoler jeg nesten ikke på noen andre enn meg selv. Jeg vil helst ha barnet hos meg hele tiden, passe på at ingenting skjer. Jeg vil ha hage med god inngjerding og en solid port.
Det er i alle fall sånn jeg tenker nå, men det kan jo hende at disse tankene blekner litt med tiden. Jeg håper det, for jeg kan ikke gå rundt og være konstant redd. Redd for å overlate barnet mitt til andre, redd for å sende barnet i barnehage eller på skole og fritidsordning. Jeg kan ikke være redd for alt som kan gå galt, da vil det jo bli forferdelig vanskelig å være en mamma. Det er så klart naturlig å være litt engstelig som mamma, men det kan umulig være sunt å leve med frykt for om du vil se barnet ditt igjen
"etter i dag ".
Jeg har jo vokst opp selv om mamma ikke var der hele tiden. Og det er helt naturlig at en mor ikke skal være tilstede bestandig. Hvordan skal man ellers bli voksen og selvstendig? Og noen barn liker å være selvstendige. Jeg var i alle fall en av dem . . . Og jeg har klart meg fint!
Huff, nå tenker jeg alt for langt fram, jeg burde ta en dag av gangen egentlig. Det ordner seg, det må det - det skal ordne seg. Jeg føler meg helt hysterisk.
Nå er jo det viktigste å passe på spiren i magen. Jeg må få nok søvn, nok næring, nok positive tanker og energi. Dette SKAL gå bra, Connie, sier jeg til meg selv, men noe inni meg stritter litt imot dette med å tenke "skal", for man vet jo ikke om det faktisk skal gå bra. For det KAN gå galt når som helst.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg sitter her og planlegger fødsel, dåp og begravelse på samme tid, noe som er helt vanlig som gravid englemamma. Jeg sitter her og tenker på hva jeg skal gjøre annerledes "neste gang", men saken er at det skal ikke bli noen neste gang, det må ikke, det KAN ikke.
Men jeg vet jo innerst inne at det faktisk kan...
Jeg har masse motstridende følelser, og jeg prøver egentlig å skyve unna de dumme tankene. Men før jeg skyver dem langt vekk, er jeg nødt til å skrive dem av meg. For de ligger jo der og lurer, - jeg må bare ikke la de ta overhånd.
Nå prioriterer jeg å spise jevnlig og variert, ta vitaminer og folat og å slappe av når jeg trenger det. Jeg forsøker å stresse minst mulig, og tenke minst mulig. Jeg ønsker nærhet til den lille leieboeren i magen, men kjenner nå at det kan være litt vanskelig siden de vonde tankene ulmer i bakhodet hver gang jeg tenker på banet. Håper det blir bedre etterhvert som jeg faktisk begynner å SKJØNNE at jeg er gravid. Når magen begynner å vokse, og jeg kan kjenne bevegelser.
Kvalmen forsvant litt igjen, noe som kanskje også er med på å bidra til at jeg ikke helt skjønner at jeg er gravid enda.
- Jeg snakker om det, ja, men det betyr ikke at jeg riktig skjønner det. Nå er jeg mest sulten, trøtt og svimmel. Det har flere ganger svartnet litt for meg når jeg reiser meg opp eller går.
Uansett hvor plagsomt det er å være konstant kvalm, skulle jeg nesten ønske at jeg var det, for jeg var mer kvalm under forrige graviditet, - noe som hele tiden minte meg på at noe vokste inne i magen min.
Kanskje jeg ikke er mer enn 4 uker på vei nå allikevel, det kan jo forklare en del. For sist gang var jeg mye mer uggen i uke 6 enn i uke 4. Jeg var jo i følge legen 5 uker pluss/minus da jeg var til den første svangerskapskontrollen 9-ende august.
Jeg vil bare si at jeg er ikke konstant bekymret nå, selv om jeg skriver dette innlegget, men det er kanskje fordi jeg distanserer meg litt ifra at jeg er gravid. Først var det lykke, lykke, lykke. Nå føler jeg meg nesten som før jeg testet positivt, bare med litt mer livsglede og håp. Egentlig er jeg vel mest ventende nå, venter på å forstå at jeg er gravid, venter på å kunne knytte meg bedre til barnet i magen, kjenne sparkene.
Nei, nå syns jeg dette innlegget er langt nok.
Og før dere eventuelt kommenterer med noen bekymrede tanker, vil jeg bare minne dere på disse innleggene;
Nå skal jeg komme meg i seng. God natt :)
PS! Nå må dere ikke ta dette innlegget 10 ganger mer alvorlig enn det er ment da . . .
- og når ville det begynne å vises at jeg var gravid?
Nå går jeg rundt og bare ønsker og ønsker at alt skal gå bra. Håper at tiden fram til jeg vil kjenne spark, skal gå fort og smertefritt. Jeg tror jeg vil føle meg litt tryggere når jeg kan kjenne liv i magen, selv om jeg fortsatt kommer til å være kjemperedd. For nå vet jeg at det kan gå galt når som helst i svangerskapet, ikke bare de 12 første ukene.
Jeg vet også at det kan gå galt etter svangerskapet. Jeg er redd for at det skal skje noe under barseltiden. Jeg er redd for at jeg i løpet av det første året plutselig skal finne barnet mitt livløs i sengen.
Hvordan skal jeg klare å sove om natten den første tiden? Jeg kommer til å stå opp og sjekke at babyen min puster flere ganger om natten. Jeg er redd for å sove når mitt eget barn sover. Tenk om det skulle skje noe mens vi sover og aner fred og ingen fare? Jeg kommer ikke til å ane fred og ingen fare, jeg vil være redd. Jeg kommer til å være redd.
Jeg er også redd for tiden hvor jeg må levere barnet fra meg i en barnehage, til sannsynligvis fremmede folk. Jeg har hørt om ulykker i barnehagene før. Når det gjelder barnetilsynet, så stoler jeg nesten ikke på noen andre enn meg selv. Jeg vil helst ha barnet hos meg hele tiden, passe på at ingenting skjer. Jeg vil ha hage med god inngjerding og en solid port.
Det er i alle fall sånn jeg tenker nå, men det kan jo hende at disse tankene blekner litt med tiden. Jeg håper det, for jeg kan ikke gå rundt og være konstant redd. Redd for å overlate barnet mitt til andre, redd for å sende barnet i barnehage eller på skole og fritidsordning. Jeg kan ikke være redd for alt som kan gå galt, da vil det jo bli forferdelig vanskelig å være en mamma. Det er så klart naturlig å være litt engstelig som mamma, men det kan umulig være sunt å leve med frykt for om du vil se barnet ditt igjen
"etter i dag ".
Jeg har jo vokst opp selv om mamma ikke var der hele tiden. Og det er helt naturlig at en mor ikke skal være tilstede bestandig. Hvordan skal man ellers bli voksen og selvstendig? Og noen barn liker å være selvstendige. Jeg var i alle fall en av dem . . . Og jeg har klart meg fint!
Huff, nå tenker jeg alt for langt fram, jeg burde ta en dag av gangen egentlig. Det ordner seg, det må det - det skal ordne seg. Jeg føler meg helt hysterisk.
Nå er jo det viktigste å passe på spiren i magen. Jeg må få nok søvn, nok næring, nok positive tanker og energi. Dette SKAL gå bra, Connie, sier jeg til meg selv, men noe inni meg stritter litt imot dette med å tenke "skal", for man vet jo ikke om det faktisk skal gå bra. For det KAN gå galt når som helst.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg sitter her og planlegger fødsel, dåp og begravelse på samme tid, noe som er helt vanlig som gravid englemamma. Jeg sitter her og tenker på hva jeg skal gjøre annerledes "neste gang", men saken er at det skal ikke bli noen neste gang, det må ikke, det KAN ikke.
Men jeg vet jo innerst inne at det faktisk kan...
Jeg har masse motstridende følelser, og jeg prøver egentlig å skyve unna de dumme tankene. Men før jeg skyver dem langt vekk, er jeg nødt til å skrive dem av meg. For de ligger jo der og lurer, - jeg må bare ikke la de ta overhånd.
Nå prioriterer jeg å spise jevnlig og variert, ta vitaminer og folat og å slappe av når jeg trenger det. Jeg forsøker å stresse minst mulig, og tenke minst mulig. Jeg ønsker nærhet til den lille leieboeren i magen, men kjenner nå at det kan være litt vanskelig siden de vonde tankene ulmer i bakhodet hver gang jeg tenker på banet. Håper det blir bedre etterhvert som jeg faktisk begynner å SKJØNNE at jeg er gravid. Når magen begynner å vokse, og jeg kan kjenne bevegelser.
Kvalmen forsvant litt igjen, noe som kanskje også er med på å bidra til at jeg ikke helt skjønner at jeg er gravid enda.
- Jeg snakker om det, ja, men det betyr ikke at jeg riktig skjønner det. Nå er jeg mest sulten, trøtt og svimmel. Det har flere ganger svartnet litt for meg når jeg reiser meg opp eller går.
Uansett hvor plagsomt det er å være konstant kvalm, skulle jeg nesten ønske at jeg var det, for jeg var mer kvalm under forrige graviditet, - noe som hele tiden minte meg på at noe vokste inne i magen min.
Kanskje jeg ikke er mer enn 4 uker på vei nå allikevel, det kan jo forklare en del. For sist gang var jeg mye mer uggen i uke 6 enn i uke 4. Jeg var jo i følge legen 5 uker pluss/minus da jeg var til den første svangerskapskontrollen 9-ende august.
Jeg vil bare si at jeg er ikke konstant bekymret nå, selv om jeg skriver dette innlegget, men det er kanskje fordi jeg distanserer meg litt ifra at jeg er gravid. Først var det lykke, lykke, lykke. Nå føler jeg meg nesten som før jeg testet positivt, bare med litt mer livsglede og håp. Egentlig er jeg vel mest ventende nå, venter på å forstå at jeg er gravid, venter på å kunne knytte meg bedre til barnet i magen, kjenne sparkene.
Nei, nå syns jeg dette innlegget er langt nok.
Og før dere eventuelt kommenterer med noen bekymrede tanker, vil jeg bare minne dere på disse innleggene;
Nå skal jeg komme meg i seng. God natt :)
PS! Nå må dere ikke ta dette innlegget 10 ganger mer alvorlig enn det er ment da . . .
Fin blogg :O)
SvarSlettMed nr 1 kjente jeg kvalmen fra uke 8 :)
Med nr 2, ikke før mot slutten.
Med nr 3, aldri :)
Dette skal gå bra!! Klem fra Silje :)
Man kan forresten ikke legge inn kommentar her, selv om man trykker rett på "legg inn kommentar."
SvarSlettMan MÅ forhåndsvise det først, og så godkjenne... Hm...
Takk, Silje :)
SvarSlettHehe, jeg som har vært sløv med innstillingene. Nå tror jeg det skal være enklere? :)
OJ! :D SÅ godt å høre at livet går framover :) Håper alt går bra med deg og magen.. en ny lykke på vei :) Ikke tenk for mye, å prøv å ta det med ro.. :) snakk heller mye med jordmoren om d er noe, å ikke hold d unna henne evt. hun er den som kan hjelpe deg best :) Lykke til videre! =) Hilsen Heidi fra svangerskapsgruppen...
SvarSlettTusen hjertelig takk, Heidi. :)
SvarSlettPrøver å være positiv, positiv, positiv! :)