Noen tanker i "natten"...

Ja, jeg skriver "natten" i gåseøyne, fordi for mange er det jo egentlig tidlig morgen nå. Jeg burde egentlig gitt opp det ærlige forsøket på søvn for flere timer siden, lå og drømte vondt i halvsøvne, lillingen sparket som en gal og huden klødde. Jeg våkna 100% av at jeg lå og ynket meg, så da ga jeg opp. Nå sitter jeg her i morgenkåpe.

Og de tankene jeg sitter med, handler delvis om sorgen og Linnea (noe jeg skal la være å legge ut om her da jeg skrev et innlegg på den andre bloggen for et par dager siden), men også mye om svangerskapet og hormoner.

Jeg har ærlig talt vært ganske sliten i det siste, det har til tider føltes unormalt. Jeg har kunnet sitte hjemme i flere dager uten å klare noe som helst. Vært helt totalt energiløs. Bekkenplagene har virkelig tatt seg opp, og jeg får hele tiden kramper i lår og legger. Min herlige kjæreste har blitt flink å massere meg, heldigvis. Men det er ikke lett å uttrykke hvor sliten jeg faktisk er, så det er mye her i huset som ikke blir gjort, og som henger over meg. Jeg blir stressa, for det er jo bare ca. 3 uker igjen til vi legges inn på sykehuset.

Vi har enda noen småskuffer igjen å rydde og vaske, babytøy skal vaskes og sorteres i de skuffene som allerede er tømt. Jeg har esker med både babyting og andre ting som står her, noe skal ut i boden, noe skal pakkes ut i skuffene. Vi skal tømme skapene på badet og gjøre plass til en babyhylle. Er sikkert mye unødvendig skrot i de skapene, søppel og gamle nesten tomme kremtuber og pumpeflasker. Har brukt å legge sånt til side i TILFELLE jeg plutselig havna i en nødsituasjon der jeg ikke hadde råd til ny krem . . .

Vi skal rydde plass i ytterboden til vogna (som fortsatt står hos moren min i Storfjord), da vi ikke har rom for den noe annet sted så lenge vi bor her. Voggen og stellebord skal vaskes, og også trekket til vippestolen.

I går var barnefaren og hentet en billig, men fancy og pent brukt bilstol - trekket til denne skal også vaskes, håndvask vel og merke, og da tror jeg vi må benytte oss av badekaret i stellebordet, da det er det eneste vi har som er stort nok til slik håndvask. . .

Vi har heller enda ikke kjøpt den nye fibermadrassen til vogga, og vi mangler en del håndklær og sengetøy. Vogga er full av ting foreløpig, så vi får ikke målt opp madrass-størrelsen før denne er tømt.

Og før vi legges inn på sykehuset, skal det aller helst rundvaskes her, og vi må ta kjøkkenbordet ut i boden slik at det blir bedre gulvplass (med tanke på babygymmen). Ja, vi har jo nemlig kjøkken i stua. Så når babyen er født, vil all spising foregå ved stuebordet fram til vi finner ny leilighet, - men det skal gå greit, for da har jeg ikke den belastningen i ryggen og mellomgolvet som jeg har nå. (Nettopp grunnen til at vi kjøpte kjøkkenbord med stoler på Fretex da jeg gikk med Linnea, var fordi jeg ikke taklet å sitte og spise ved stuebordet pga. magen, det ble for lavt.)

Sist, men ikke minst, skal jeg endre litt på inventaret her, for har så altfor mye ting framme, og ingenting passer sammen. Er lei av å ha det sånn, men orker ikke gjøre noe med det før babytingene er på plass.

Men nok om alt som skal gjøres (kunne sikkert ha nevnt så mye mer). Dere ser sikkert nå hvorfor jeg begynner å stresse, for jeg følte at vi hadde så god tid, men nå som jeg er så sliten, så føles det ikke som vi har så god tid allikevel.

I går bruste hormonene i kroppen, og jeg var så sliten at jeg begynte å gråte på kvelden. Det var liksom ingen spesiell grunn, annet enn at jeg var sliten. Barnefaren laget kveldsmat, og vi spiste i stillhet med TV-en på en liten stund.

- Og plutselig brast jeg i gråt igjen, denne gangen på grunn av samvittighetskvaler og tidspresset. Jeg tenkte på at jeg var så sliten at jeg helst bare ville føde nå, NÅ MED EN GANG, jeg ville få babyen ut av kroppen. Jeg tenkte at jeg ikke ville ha babyen i magen lenger, fordi det er både psykisk og fysisk tungt.

Og jeg fikk så ufattelig dårlig samvittighet for å tenke slik. Jeg mener, jeg skal jo bare være glad for å ha en levende baby i magen, jeg burde være tålmodig og lykkelig, tenke at han kommer ut til slutt. Det vil være verd det.

Men det er ikke så enkelt, for jeg har ingen garantier for at det vil gå bra. Og vi har tross alt ventet på å bli praksiserende foreldre i snart 2 år, vanligvis venter man i 9 måneder. . .

Jeg får også dårlige vibber av å føle tidspress. Jeg mener, dersom ikke alt er klart når babyen blir født, så ordner det seg jo på et vis. Og tenk om jeg sitter her med dette tidspresset og alle forhåpningene om at alt skal gå bra denne gangen, at jeg skal få en skrikende baby i armene, også dør barnet fra meg igjen? Jeg mener, jeg har opplevd det verste før, hvorfor skulle det ikke kunne skje igjen?

Statistikk har ingen betydning for meg nå. Før tenkte jeg; det skjer ikke meg, - men ikke nå mer. . .

Jeg prøver jo å tenke; det kan bare ikke skje meg igjen, ikke nå, det ville jeg ikke taklet, - jeg ville gått til grunne . . . Livet kan bare ikke ønske meg noe så vondt og meningsløst . . .

Nei, nå føltes det godt å få ut disse tankene. Og jeg kjenner jeg er trøtt, men er i tvil om at jeg får sove. Jeg burde forresten ikke legge meg nå, for jeg skal egentlig litt for tidlig opp til det.

Ja, jeg glemte jo som sagt timen til psykososialt team på fredag, men fikk sms hos jordmoren i går. Hun spurte om jeg kunne komme i dag istedet, og jeg sa ja.

Egentlig skulle jeg jo på sykehuset i går for å ta nye gallesyreprøver og å måle blodprosent etc (sendte nemlig en e-post til fødelegen min i forrige uke om hvor sliten jeg var, og hun bestilte prøver), men siden jeg ikke orket å dra på sykehuset to dager på rad nå som jeg er så sliten, så utsatte jeg blodprøvene til i dag også. Dette betyr jo at jeg har fastet pga. gallesyreprøvene to netter på rad. Fastingen natt til i går, var totalt unødvendig. Og jeg som var så tørst og sulten at det var en gru. Men men . . . Det er jeg forsåvidt nå også, er derfor jeg burde ha sovet.

Fikk forresten ny e-post hos fødelegen min i går kveld, hvor hun skrev at hun aller helst ville ha meg inn til ny kontroll i løpet av uka. Hun syntes ikke det var rett at jeg skulle være så sliten. Hun ba meg velge mellom onsdag og fredag, og selv om jeg helst vil slippe å dra opp på sykehuset to dager på rad, så sa jeg onsdag, og ba henne gi meg et klokkeslett, for det føles tryggest slik. For tenk om noe skulle skje bare fordi jeg valgte fredag og ikke onsdag . . .

Jeg har jo som sagt følt at jeg har vært unormalt sliten i det siste, - jeg har følt meg omtrent like sliten som da jeg hadde kyssesyka for noen år siden. . . Kan det være rett, har jeg tenkt? Jeg var jo ikke så sliten sist svangerskap, men så er jo hvert svangerskap forskjellig . . .

Kanskje jeg overreagerer, kanskje det er helt normalt å være så sliten. Men i min situasjon, så er det vel lett å overreagere. Dessuten så er jo lillebror i magen omtrent like stor som Linnea var ved fødsel, og jeg er snart like langt på vei som jeg var da vi mistet henne. Så jeg blir ekstra urolig nå. Skal være godt å komme over den 35-36-ukers-kneika. Tror jeg vil ta det litt roligere da.

Vel, det skal i alle fall bli hyggelig på torsdag. Min kjære har klart å skaffe billetter til Maria Mena-konsert her i Tromsø. Maria Mena er en artist jeg aldri blir lei av, og min kjære ville overraske meg. Og jeg ble jo kjempeoverrasket, og kjempeglad. Jeg har verdens mest fantastiske kjæreste ♥ Nå vet ikke jeg hvordan Maria Mena er LIVE, så det skal bli spennende å se :) Også blir det jo lillebror sin første konsert. Så fint å introdusere han for Maria Mena aller først :) Hehe . . . 

Så nå har jeg jo noe positivt i vente, kanskje det kan lette litt på de tunge tankene jeg plutselig bærer på om dagen. Jeg følte at alt gikk så bra nå den siste måneden, men de siste dagene har det dalt litt ned igjen. Det går vel over. Og snart er jo lillebror her ♥

Min kjære søster har forresten bursdag i dag, hun fyller 20 år. Tenk, nå er du ikke tenåring lenger :) Hipp hurra for Lynn-Helen , og gratulerer så masse med dagen, vennen ♥ Beklager at jeg ikke kan være der, vi får ta igjen feiringen litt senere.