Traumatiske drømmer + jernmangel

Jeg skulle ha oppdatert her tidligere, men har ikke funnet tid og ro til det. Så da skriver jeg nå, - det jeg skulle ha skrevet allerede 1. mars. (Nå blir det mye på en gang.)

Tirsdag 28. februar . . . 

dro jeg på sykehuset for gallesyreprøver og blodprøver. Jeg var så sliten etter å ha slitt med søvnen om natta - det skrev jeg om i forrige innlegg - at jeg holdt på å svime av på sykehuset. Siden jeg hadde fastet i ca. 12 timer, hadde jeg heller ikke fått i meg noe væske eller gravidetilskudd. Det tok tid å komme inn til blodprøvene, og da det endelig var overstått, kjøpte jeg mer mat enn jeg trengte på Narvesen, for da var jeg så sulten og sliten (jeg tålte jo egentlig ikke all maten jeg kjøpte heller - orket ikke ta hensyn til allergiene mine der og da). Jeg tok også vitaminene mine sammen med en hel flaske Imsdal. Vann har aldri smakt så godt som det gjorde da, og jeg kjøper vanligvis ikke vann heller, syns det er bortkastet. Men jeg orket ikke tanken på noe annet enn vann der og da, og ville ikke akkurat stå og drikke av springen på offentlig toalett.


Samme dag hadde jeg også avtale til psykososialt team. Jeg kom 20 minutter tidligere til timen, så jeg ble sittende i en ukomfortabel stol og halvsove i gangen. Der satt jeg i nærmere 40 minutter og ventet - dvs. at jeg ikke ble hentet før 20 min. etter at timen min hadde begynt. Det hadde oppstått en situasjon som gjorde at jordmor ble forsinket. Det har jeg full forståelse og respekt for, men hun hadde dårlig samvittighet for å ha latt meg vente, attpåtil da hun forstod at jeg var sliten. Det er jo klart at jeg aller helst skulle ligget hjemme og sovet akkurat denne dagen, men normalt sett er jeg veldig flink til å fordrive ventetiden på et sykehus. Jeg kom hjem i 16-tiden denne dagen, - da stupte jeg så og si rett i seng, og der ble jeg liggende til dagen etter.
  

Onsdag 29. februar . . . 

var jeg hos overlegen min på sykehuset. Hun tok ultralyd (alt så normalt ut), og kunne også fortelle meg at jeg nesten ikke hadde noe jernlager og at det var derfor jeg var så sliten. Jeg har derfor begynt på jerntabletter nå, og føler meg mye mer opplagt, selv om jeg blir fort trøtt fortsatt. Jeg har i alle fall overskudd til å gjøre det nødvendige nå, og det hadde jeg ikke før jeg begynte på jerntilskudd.

Utenom det så har jeg ikke hørt noe om de siste gallesyreprøvene, noe som tyder på at alt var normalt her, og det er betryggende.
 
Vi har da "for lengst" kommet inn i mars måned, måneden det store antakelig skal skje. Måneden da vi forhåpentligvis skal få vårt høyeste ønske oppfylt; måneden da vi kan bli praksiserende foreldre.

Det føles ikke virkelig; skal jeg få et skrikende og levende barn i armene mine mot slutten av denne måneden? Det høres rett og slett ut som en fantastisk drøm, noe som aldri, aldri kan skje. Men det skal skje, det må det bare. Det kan jo ikke gå galt nå. Og når det skjer, ser jeg for meg at jeg kommer til å gråte av lykke i strie strømmer, og sannsynligvis samtidig få en stor sorgreaksjon. Jeg vil virkelig innse hva vi tapte sist, hva vi ikke fikk oppleve. Jeg har jo kun opplevd en dødfødsel. En normal fødsel virker langt fra virkelig for meg. Det virker heller som en fjern og fantastisk drøm.


Apropos drømmer, 
så har jeg hatt noen traumatiske den siste uken. Jeg nevnte en av dem på min facebook-profil; jeg drømte at jeg fødte en katt på gulvet i lasterommet på en gammel varebil. Det høres kanskje komisk ut - og kanskje er det det også, - men det lå nok mer bak denne drømmen enn man skulle tro. 

Jeg lå på et rufsete og skittent teppe med en del folk rundt meg, mens noen kjørte bilen. Er ikke sikker på hvem som var der, men min kjære var hvert fall tilstede. Jeg kjente ingen smerter, men plutselig hang det en katt halvveis ut av meg, jeg blødde og forstod at fødselen var "i gang". Høres litt herslig ut, men det var altså dette jeg drømte . . . 

Som min "tante" så fint sa, så handlet det vel om en engstelse for at barnet i magen ikke skulle være normalt og friskt. Det er jo i og for seg sant, men forrige gang jeg gikk gravid, engstet jeg meg ikke overhode, selv om jeg tenkte tanken at noe kunne jo faktisk skje, men jeg var naiv nok til å tenke: "Nei, det skjer ikke meg." Da jeg gikk med Linnea, var det en "selvfølge" at alt skulle gå bra. 
- Vel, det er ikke en selvfølge lenger. . .

I natt hadde jeg også en drøm om at vi var flere som kjente på magen min og sparkene der inne. Plutselig stakk den ene babyfoten så godt ut at vi kunne telle tærne til lillingen. Han hadde 7 tær på foten sin - noe som var 1 tå for mye (ja, i drømmen min var det visst normalt med 6 tær på en fot).


Videre drømte jeg at jeg lå i sengen om natten og tok tak i foten til babyen utenpå magen. Min kjære lå og sov ved min side, mens babyfoten igjen stakk synlig ut under huden på magen min. Jeg lo litt og tok et godt tak i foten, snakket til babyen. Plutselig revnet det et hull på magen min der foten stakk ut. Jeg kunne se lillegutten som lå inni magen og sov, omringet av blod. Jeg fikk panikk; hva skulle jeg gjøre nå? Skulle jeg bare løfte han ut av magen min? Nei, jeg kunne da ikke det. Barnet ville bli prematurt, han måtte få utvikle seg ferdig. Dessuten var revnen i huden for lite til at jeg kunne løfte han ut derifra. Nei, jeg måtte stå opp og ringe til jordmor. 

Jeg kom meg opp av sengen og fant telefonen. Plutselig var magen min mindre og lettere, og jeg oppdaget til min forskrekkelse at babyen var borte. Jeg så meg rundt i engstelse; hadde han ramlet ut på gulvet? Nei, jeg kunne ikke se han noe sted. Gikk tilbake til rommet hvor barnefaren lå og snorket og vred på seg, ropte til han: "Neei, ikke rør deg!", for jeg var redd han skulle rulle over babyen. Min kjære reagerte ikke, bare fortsatte å vri på seg, så jeg styrtet bort og løftet på dynen min. Og der lå riktignok lillegutten og sov søtt i fosterstilling, naken i en pøl av blod og morkake. . .

(Jeg har også et vagt minne om at jeg skar et stort smertefritt hull på magen min med en kjøkkenkniv og løftet barnet ut derifra - etter at jeg fikk dette lille hullet på magen når babyen sparket, - men hvordan kan jeg ha gjort det når barnet lå i sengen allerede? Det ser ut til at jeg har drømt noe av det samme to ganger. Jeg har en sterk mistanke om det faktisk.)


Her er drømmen noe fjern og tåkete, men jeg husker at alt gikk bra med barnet så langt. Han lærte seg å si noen ord og krabbet rundt, men jeg syntes ikke han var noe søt. Det føltes ikke som om han var min unge en gang. Det var noe som ikke stemte. Jeg husker også at jeg snakket med mamma om hvor godt det var å ha fått tilbake kroppen min, hvor deilig det var å slippe belastningen i overkropp og bekken. . .


Så reiste barnefaren på et arrangement i Harstad for en helg, han hadde gledet seg til denne turen (at han dro til Harstad i drømmen, henger sikkert sammen med at han var i Harstad i jobbforbindelse i går). Jeg ønsket han god tur og kysset han hade med lillegutten på armen. Mens pappaen var bortreist, ble det totalt kaos. Babyen døde, og en annen mann begynte å kurtisere meg, sa at han ville ta vare på meg i sorgen og at vi kunne få levende barn sammen. Hodet mitt var i fullt kaos, og jeg ringte til kjæresten. Han var blid og fornøyd i telefonen og koste seg i Harstad, mens jeg var på gråten og sa vi ikke kunne være sammen mer. Det funket ikke, kom aldri til å funke, vi kom aldri til å få noe levende barn sammen. Det var ikke meningen. "Hæ, no skjønne æ ikke ka du meine," sa han fortumlet og trist. Jeg sa fort: "Vi har mistet 3 barn nå, dette kommer ikke til å gå." Kjæresten var fortsatt like forvirret; 3 barn? Hæ? Ja, jeg fikk visst for meg at vi først hadde mistet Linnea, deretter hadde jeg spontanabortert i uke 12, og nå hadde vi mistet den siste. Jeg forklarte kjæresten at gutten vår var død, og at jeg ville være alene. Jeg hadde ikke til hensikt å gå til denne mannen som kurtiserte meg, men jeg ville likevel være alene. Både sorgen over sønnen, og kjærlighetssorgen føltes enorm.


Disse drømmene var så virkelige for meg da jeg drømte dem at jeg forstod ikke riktig hva som skjedde da jeg våknet. Jeg oppdaget plutselig bare at kjæresten lå ved siden av meg, og at jeg enda hadde babyen i magen. Jeg hadde ikke "født". Alt var som det skulle. Lettelse skyllet over meg, selv om jeg ikke helt klarte å forstå at barnet mitt levde i magen min fortsatt. Det gikk en stund før jeg kom til meg selv og tilbake til virkeligheten.


Jeg har hatt flere forvirrende drømmer som ligner disse den siste uken, og jeg tror det kommer av at vi nå er i den perioden i svangerskapet hvor alt gikk på tverke sist.

Det er ikke slik at jeg går og engster meg hele tiden, men det ligger i underbevisstheten (derav de rare drømmene mine), og det finnes triggere i hverdagen.

Jeg kan fortelle at gravide-fotosessionen ble avlyst og utsatt første gangen vi hadde planlagt den. Og da meldte plutselig engstelsen seg for at noe skulle skje med babyen, og at vi ikke skulle rekke å ta gravidebildene. Jeg fikk et heftig gråteanfall (delvis sorg og engstelse, delvis hormoner).

Heldigvis ordnet det seg med bildene, og det var godt å ha det overstått. Jeg gikk bare og ventet på å bli ferdig med disse bildene, de var liksom en slags milepæl for meg i svangerskapet . . .  Og det har noe med at svangerskapet kan si stopp når som helst, det er som sagt ingen selvfølge at jeg skal gå tiden ut, og at barnet skal overleve. Bildene ble dessuten tatt når jeg var 34 uker på vei, i dag er jeg 35 + 3. I morgen er jeg så langt på vei som jeg antakelig var da Linnea døde. . . Det opplever jeg jo som noe traumatisk, spesielt i drømmeverden og enkelte situasjoner som oppstår.

Ja, noen av dere har kanskje lest at Linnea døde i uke 35 +  2, men jeg har funnet ut at det ikke stemmer. Det må ha vært i uke 35 + 4. Jeg har nemlig vært litt usikker hele tiden, men jeg tenkte at jeg måtte jo være nøyaktig 40 uker på vei til termindato, som var 11. desember 2010? Så da jeg regnet at Linnea døde i uke 35 + 2, gikk jeg ut fra at jeg skulle vært 40 uker på vei med henne 11. desember.

Vi ryddet gjennom masse papirer her om dagen, og da fant jeg en epikrise fra dødfødselen. Der stod det at jeg var 35 + 6 på vei da dødsfallet ble oppdaget, og jeg er sikker på at hun døde 2 dager før det, noe som altså må ha vært i uke 35 + 4. Noe som vil si at ved termindato 11. desember, skulle jeg vært 40 + 2 på vei, og ikke 40 uker. (Hvis ikke jeg roter med noe nå . . .)


Vel, jeg fant i det hele tatt en del papirer fra det forrige svangerskapet mitt, og det fremkalte tårer hos meg. Det var tungt og finne disse papirene og lese datoer etc. Alt ble så mye mer virkelig da. Jeg opplevde svangerskapet på nytt i hodet, - jeg var faktisk gravid i hele 8 måneder med et lite barn som ikke fikk bli. Og det har jeg dokumentasjon på. - Jeg har nå lagt all dokumentasjonen i en konvolutt i minneesken hennes. . .


Vel, tilbake til triggere. . . 

De to siste dagene har jeg opplevd å bli spurt om dette er min første, hvor langt jeg er på vei, og når jeg har termin etc. . . Dette var ekstra såre spørsmål å få nå siden jeg er omtrent så langt på vei som jeg var da Linnea døde. På jordmorsenteret i dag, holdt jeg på å briste, og jeg måtte spørre min kjære om ikke han kunne svare på dette . . .


Så jeg kjente litt på sorgen, og litt på engstelsen. Det gikk greit nok da det var en sykepleier som spurte meg, men da det var en gravid ung dame på jordmorsenteret som viste seg å være omtrent like langt på vei som meg, visste jeg ikke hva jeg skulle si. Det er lettere å si sannheten til en som ikke er gravid enn til en som derimot er høygravid. Jeg var vel også delvis redd for å skremme henne, og jeg visste ikke om det var hennes første heller. . . Jeg tror nok hun fikk litt sjokk da hun fikk høre kortversjonen av vår historie. Det ble stille, og noe pinlig stemning. Jeg følte jeg måtte si noe, men klarte ikke finne ordene. Jeg antar at hun hadde det på samme måten. . .


En annen trigger; 


I går falt jeg på isen, enda det var strødd og jeg gjorde alt for å ikke skli. Jeg landet først på hofta og bekkenet, og deretter på rygg, før jeg reiste meg opp igjen. Tårene presset på da jeg reiste meg, delvis pga sjokket og smerten, men mest av engstelse for lille NonStop i magen. Selvfølgelig møtte jeg på nabodamen akkurat da. Hun spurte meg om det gikk bra, og hvor lenge jeg hadde igjen av svangerskapet. Jeg var så fortumlet at jeg følte ikke at jeg klarte å snakke ordentlig for meg. Så det ble et kort "joda . . . Noen uker." Og det siste hun sa før hun gikk: "Ja, vi får håpe det gikk bra."


Engstelsen gnog i meg lenge etterpå, spesielt med tanke på at jeg var nesten like langt på vei som da Linnea døde, og at jeg faktisk falt på isen bare under en måned før dødsfallet sist, - men da fór jeg jo framover og tok meg for med hånden, så bekkenet og magen fikk ingen slag. Jeg fikk bare et skrubbsår på kneet, og litt i hånda. Jeg husker at min kjære måtte komme ned og møte meg og rense sårene mine den gangen i oktober 2010. Jeg fikk hull på strømpebuksa, - strømpebuksa som jeg ikke har fått meg til å kaste - og jeg har faktisk enda et arr på kneet som noen ganger blusser opp til et betent sår. Og jeg vil helst ikke at det skal gro helt heller, for det er på en måte et evig minne etter svangerskapet med Linnea. . .

Vel, lille NonStop var forresten helt rolig i magen en stund etter fallet i går, jeg tror det gikk nesten 2 timer før jeg kjente tydelige spark og begynte å roe meg ned. Jeg vurderte jo nesten å dra på sykehuset for en sjekk. Men siden smerten i hofta og bekkenet forsvant så fort etter fallet, tenkte jeg at det sikkert ikke var grunn til å uroe seg. Jeg gikk også på do da jeg kom inn til sentrum med bussen, og da MÅTTE jeg bare sjekke at jeg ikke hadde begynt å blø av fallet. Det hadde jeg heldigvis ikke.


Nei, det ble mye rart med i dette innlegget. Det skal bare bli godt å kommer over denne 36-ukers-kneika, og helst inn i uke 37. Tiden går litt sakte nå. 

Torsdag i neste uke har vi ny ultralyd-time (15. mars), og da skal vi avtale eksakt dato for innleggelse. Innleggelsen blir neppe å skje før tidligst mandag 19. mars. Men herregud, det er egentlig ikke lenge til! Og hvem vet, kanskje møter vi hun som snakket til oss på jordmorsenteret i dag? Hun sa at hun ventet nedkomst om 3 uker. Hvis vi møtes, får vi kanskje klarnet litt opp i den pinlige stemningen som oppstod i dag. Hun virket forresten kjempehyggelig, så jeg føler meg litt dårlig som ikke møtte henne like blidt. Jeg ble vel bare så paff av spørsmålene, men hva annet skal man vente når man går høygravid? Og de fleste unge mødre ønsker jo å bli kjent med andre unge mødre. Det er ikke noe unormalt eller galt i det. Mange er bare redde for å snakke til hverandre uten videre. 

Selv har jeg jo hatt litt problemer med å sitte på venterom med andre gravide hele dette svangerskapet, - har ønsket at det skulle stå i pannen min at jeg har et barn fra før, - og jeg har vært redd folk skulle stille ubehagelige spørsmål. Men nå har jeg blitt så vant til at menneskene på venterommet ikke snakker til ukjente gravide, så derfor ble jeg vel ekstra paff av å bli tilsnakket i dag.

I helga begynte vi forresten å ta i et tak her hjemme, så nå begynner ting å komme på plass. Mer orker jeg ikke skrive om det i øyeblikket. Innlegget er vel langt nok som det er også.

Vel, kos deg videre.