Da er jeg her igjen. Nå har jeg begynt å få meg litt bedre døgnrytme, og sola skinner på utsiden og gir meg et lite energikick! Får nesten lyst til å kle på meg sommerklær og dra ut og spise softis og gå i byen sammen med noen, men så varmt er det jo egentlig ikke. Dessuten er ikke kroppen min så glad i å gå akkurat nå, og jeg har ikke akkurat store utvalget av klær enn så lenge ;) Skal nå ta meg en liten tur ut likevel, tenkte jeg. Frisk luft skader ikke!
Er forresten skikkelig vanskelig å finne en god liggestilling om natta, det gjør vondt en eller annen plass uansett. Det beste er nesten å sitte halvt oppreist når jeg skal sove. Vel, jeg får uansett sovet på et vis, - får fortsatt akupunkturbehandling på kvelden, og det roer meg nok veldig ned.
Når det gjelder igangsetting i morgen (tenk, bare et døgn igjen!), så skal det sies at det er med forbehold om at de ikke er underbemannet på sykehuset. De vet jo aldri hvor mange fødsler som inntreffer i løpet av en dag, og hvis det blir travelt, vil de ikke sette meg i gang før de er sikre på at de har en jordmor til å ivareta fødselen min. Fullt forståelig da.
Jeg spurte hvem som ville komme til å ta imot barnet når jeg gikk i fødsel, - om det var jordmora som har fulgt meg eller de som var på vakt. Svaret ble "de som var på vakt" - de vil i det minste forsøke å sette inn noen som har møtt meg, og aller helst hun jeg har gått til fast hvis hun er på jobb, - det er jo en fordel at man kjenner hverandre litt. I min situasjon hadde det vært så utrolig godt om jordmora "mi" tok imot. Hun vet hvordan svangerskapet har vært, og om tanker og følelser i henhold til dødfødselen.
Når det gjelder det sinnet jeg følte mot babyen her om dagen, så handlet det vel også litt om "kalde føtter". Vi har ventet så lenge og gått gjennom så mye for å få en levende baby, at nå da vi er så nært målet, er det nesten litt skremmende. Det er jo dette vi har higet etter så lenge, ventet på og sett for oss. At det skal bli en realitet, har jeg forstått mindre av, for å si det sånn. Spørsmål som "er jeg egentlig klar for dette", "vil vi klare å ta vare på babyen?" og "tenk om det ikke blir så fantastisk som vi har tenkt?" dukker opp i hodet. Men jeg vet jo at det vil gå bra, og at vi vil takle det helt fint. Jeg vet også at det ikke bare er fryd og gammen å ha et barn, men samtidig er det den største glede.
Ja, da jeg trodde at noe var i gang på torsdag, ble jeg jo helt i ekstase, tenkte ikke en eneste negativ tanke. Men så kom nederlaget ved at det stoppet opp, og da kom sinne og "kalde føtter" inn i bildet. Er kanskje greit at jeg får bearbeidet disse følelsene litt før fødsel? Var litt redd for at jeg skulle gå inn i en fødselsdepresjon, men så sa pappa til meg at på en del punkter har jeg arvet han, og derfor trodde han at jeg var mer den typen som tok følelsene og sorgene på forskudd, istedetfor etterpå. Han mente at etter én dag eller to med babyen utenfor magen, så ville jeg klare meg helt fint. Og jeg tror han har rett.
Siste innlegg fra min gravidtråd på Englesiden:
I dag, kl. 08.09:
Jeg forstod vel egentlig ikke at risikoen for keisersnitt kunne øke om de satte meg i gang nå.. Særlig mtp. at jeg ble igangsatt sist i uke 36 og alt gikk helt fint. Jeg responderte relativt fort på tablettene. Men de sier at da var kroppen min innstilt på å få ut det døde fosteret, og det er vel noe i det... Så jeg får bare gjøre som legene og jordmødrene sier.
Det går forresten mye bedre med meg nå, jeg godtar situasjonen som den er, selv om tiden går litt tregt. Den hadde gått tregere om jeg skulle sitte hjemme, tror jeg, for da mister jeg litt kontroll (var en jordmor som faktisk sa til meg i går at en del kvinner har et stort behov for kontroll, og kan derfor bli utrolig nedfor rundt fødsel fordi da har de ingen kontroll i det hele tatt - jeg er nok en av dem..) Hjemme ville jeg dessuten blitt så rastløs og gått rundt og ryddet hele dagen for at alt skulle være perfekt når vi kom hjem fra sykehuset med babyen. Man blir liksom aldri ferdig å klargjøre. Når vi kommer hjem, er det jo ikke så viktig at alt er perfekt lenger! Da er jo babyen i fokus :)
Forresten er jeg veldig flink til å få tiden til å gå på sykehuset (på tross av at det er litt kjedelig her), samtidig som jeg slapper mer av
Nå har lillebror morgenhikken sin (han hikker vanligvis én gang om morgenen og én om kvelden, så der har han fått seg en rutine! hehe)
Er forresten skikkelig vanskelig å finne en god liggestilling om natta, det gjør vondt en eller annen plass uansett. Det beste er nesten å sitte halvt oppreist når jeg skal sove. Vel, jeg får uansett sovet på et vis, - får fortsatt akupunkturbehandling på kvelden, og det roer meg nok veldig ned.
Når det gjelder igangsetting i morgen (tenk, bare et døgn igjen!), så skal det sies at det er med forbehold om at de ikke er underbemannet på sykehuset. De vet jo aldri hvor mange fødsler som inntreffer i løpet av en dag, og hvis det blir travelt, vil de ikke sette meg i gang før de er sikre på at de har en jordmor til å ivareta fødselen min. Fullt forståelig da.
Jeg spurte hvem som ville komme til å ta imot barnet når jeg gikk i fødsel, - om det var jordmora som har fulgt meg eller de som var på vakt. Svaret ble "de som var på vakt" - de vil i det minste forsøke å sette inn noen som har møtt meg, og aller helst hun jeg har gått til fast hvis hun er på jobb, - det er jo en fordel at man kjenner hverandre litt. I min situasjon hadde det vært så utrolig godt om jordmora "mi" tok imot. Hun vet hvordan svangerskapet har vært, og om tanker og følelser i henhold til dødfødselen.
Når det gjelder det sinnet jeg følte mot babyen her om dagen, så handlet det vel også litt om "kalde føtter". Vi har ventet så lenge og gått gjennom så mye for å få en levende baby, at nå da vi er så nært målet, er det nesten litt skremmende. Det er jo dette vi har higet etter så lenge, ventet på og sett for oss. At det skal bli en realitet, har jeg forstått mindre av, for å si det sånn. Spørsmål som "er jeg egentlig klar for dette", "vil vi klare å ta vare på babyen?" og "tenk om det ikke blir så fantastisk som vi har tenkt?" dukker opp i hodet. Men jeg vet jo at det vil gå bra, og at vi vil takle det helt fint. Jeg vet også at det ikke bare er fryd og gammen å ha et barn, men samtidig er det den største glede.
Ja, da jeg trodde at noe var i gang på torsdag, ble jeg jo helt i ekstase, tenkte ikke en eneste negativ tanke. Men så kom nederlaget ved at det stoppet opp, og da kom sinne og "kalde føtter" inn i bildet. Er kanskje greit at jeg får bearbeidet disse følelsene litt før fødsel? Var litt redd for at jeg skulle gå inn i en fødselsdepresjon, men så sa pappa til meg at på en del punkter har jeg arvet han, og derfor trodde han at jeg var mer den typen som tok følelsene og sorgene på forskudd, istedetfor etterpå. Han mente at etter én dag eller to med babyen utenfor magen, så ville jeg klare meg helt fint. Og jeg tror han har rett.
Siste innlegg fra min gravidtråd på Englesiden:
I dag, kl. 08.09:
Jeg forstod vel egentlig ikke at risikoen for keisersnitt kunne øke om de satte meg i gang nå.. Særlig mtp. at jeg ble igangsatt sist i uke 36 og alt gikk helt fint. Jeg responderte relativt fort på tablettene. Men de sier at da var kroppen min innstilt på å få ut det døde fosteret, og det er vel noe i det... Så jeg får bare gjøre som legene og jordmødrene sier.
Det går forresten mye bedre med meg nå, jeg godtar situasjonen som den er, selv om tiden går litt tregt. Den hadde gått tregere om jeg skulle sitte hjemme, tror jeg, for da mister jeg litt kontroll (var en jordmor som faktisk sa til meg i går at en del kvinner har et stort behov for kontroll, og kan derfor bli utrolig nedfor rundt fødsel fordi da har de ingen kontroll i det hele tatt - jeg er nok en av dem..) Hjemme ville jeg dessuten blitt så rastløs og gått rundt og ryddet hele dagen for at alt skulle være perfekt når vi kom hjem fra sykehuset med babyen. Man blir liksom aldri ferdig å klargjøre. Når vi kommer hjem, er det jo ikke så viktig at alt er perfekt lenger! Da er jo babyen i fokus :)
Forresten er jeg veldig flink til å få tiden til å gå på sykehuset (på tross av at det er litt kjedelig her), samtidig som jeg slapper mer av
Nå har lillebror morgenhikken sin
(han hikker vanligvis én gang om morgenen og én om kvelden, så der har han fått seg en rutine! hehe)
Hææærli me mårrahikke hhihihiiihi!!! Tenk no e det like før, i mårra ligg du nok me sønnen din i arman!! :)))
SvarSlettKjenne mæ veldi igjen me å ta sorgan p forskudd, følte på alle de følelsan åsså da æ gikk gravid , og det e jo veldi forståelig etter det dokker har opplevd.
Når det e sagt, så snues alt på hodet når babyen kommer ut, det blir så overveldaness, og det e så mye følelsa på en gang. Mitt beste råd e Ikke stress me følelsan <3 Det går sæ tell, æ LOVE :)
Tuusen takk , Susi <3 I morgen vet jeg ikke helt, men vi får se :) Selv om jeg har begynt å modnes, betyr det ikke at det går såå fort når de setter meg i gang.
SlettHehe, pappa sa at metaforisk sett så blir det som å være et lite barn på julaften - man gleder seg til å pakke opp alle pakkene, men man vet ikke helt hva man får - og når man så har pakket dem opp, så kommer spørsmålet: "hva gjør jeg nå?"
tenk i mårrå er lillebror her<3ønske deg alt godt og venter spent på oppdateringer.
SvarSlettSå gøy, spennende!! Lykke til! Gleder meg så til å høre om hvordan det har gått! <3
SvarSlett