Utålmodighet eller sann fornemmelse?

Etter nok en natt med dårlig søvn, var det en liten kar som sparka meg opp av senga i dag. ♥ Sparkene tok så hardt på mellomgolvet og ribbena at jeg måtte opp av senga for å få han til å snu seg litt.

Kjennes nesten ut som om noe kan skje når som helst nå, føles sånn på kroppen i alle fall. Har begynt å få så kraftige kynnere nå, og i hele natt lå jeg og drømte om ting som skulle få fødselen til å starte. . (ulogiske ting vel og merke, - som at jeg vasket babytøy på nytt igjen og la inntil magen i senga?!). Vel, jeg kan jo ta grundig feil, det er ikke sikkert det skjer noe som helst på lenge enda. Kanskje jeg bare er utålmodig og lei av å vente. . . Huff. . Har jo på en måte venta i 2 år, så når man er så nært målet, er det vel ikke rart. . .

Til slutt vil jeg bare kopiere en liten "frase" fra min facebook-profil, syns det er viktig å dele og formidle budskapet:

Hva er forresten greia med at jeg får beskjed om at jeg stadig må minnes datteren min, men når jeg faktisk GJØR det, får jeg høre at jeg må gjemme henne i hjertet og gå videre - "er ikke det på tide??" Har folk hørt om å snakke om sorgen med gode tanker?? og har folk ellers hørt om triggere/sorgutløsere, situasjoner som kan oppstå som trigger sorgen og tårene, uten at man har det vondt og vanskelig hele tiden, og tenker på dette 24/7? Jeg bare spør. . . Å "kritisere" og dynke ned/bagatellisere min sorg, er faktisk en trigger i seg selv.