Siste innlegg fra gravidtråden min på Englesiden, kombinert med noen bilder:
I dag, kl. 09:32:
Kroppen min lurte meg virkelig. Alt har bare stoppet helt opp nå. Kjente sånn smått noen "rier" (kynnere?) på lørdag, men søndag var de så og si borte. Jeg har liksom bestandig tenkt at når noe skjer, så SKJER det. Det er jo ingen som har fortalt meg at kroppen kan lure en til å tro at fødselen er i gang...
Så fikk meg jo et kjempenederlag her :/
Har vært innlagt til psykisk avlastning og overvåkning siden i går (de ville ikke sette meg i gang riktig enda fordi de mener det er større risiko for mislykket igangsetting før uke 37 + 5, de vil helst slippe å ta keisersnitt, - jeg hadde vanskelig for å akseptere dette først, men jeg skjønner jo at de vil det beste for både meg og babyen), - jeg begynte å grine på kontrollen og var helt humørsyk i går... Det gikk veldig utover barnefaren, dessverre, er så lei meg for det :(
Har vært så psykisk nede den siste uken at det har vært en gru. Hatt masse blanda følelser, vært sint i det ene øyeblikket, glad i det neste, deretter har det vært bare sorgen... Endte med å distansere meg totalt fra babyen, - slik at jeg begynte å grine på ultralyd da overlegen kommenterte at han lå og patta osv, eller da barnefaren tok på magen og snakka til babyen. Og jeg ble nesten sint på ungen da han sparket...
Følte meg så dårlig, for jeg ville jo ikke egentlig være sint på babyen :S Kanskje jeg ble det delvis fordi han "lurte" meg og ikke kom ut likevel, og delvis fordi jeg har fått vanskelig for å forholde meg til han og skjønne at han er virkelig akkurat nå. Også fikk jeg en slags tanke om at "du er ikke Linnea"!? Uff..
Går litt bedre å forholde seg til lillingen nå heldigvis, men føler meg så aldeles ferdig med å være gravid. Føler jo at jeg har gått gravid i 2 år nå. Forrige gang kunne jeg liksom ha gått 2 uker over tiden, for da var jeg liksom innstilt på det. Men nå sa tross alt jordmor at jeg kunne igangsettes i uke 37, så jeg fikk vel for store forhåpninger... De vil jo helst vente til uke 38, har jeg skjønt, men nå har vi hvert fall avtalt igangsetting på torsdag.
Har egentlig lite lyst til å bli igangsatt, delvis fordi jeg forbinder det med dødfødselen - det er litt traumatisk -, og delvis fordi jeg skulle ønske alt bare skjedde av seg selv... Men psyken min trenger å få denne gutten ut, for jeg føler meg låst fast i en avgrop akkurat nå, klarer liksom ikke fortsette livet og å bearbeide følelsene ordentlig før ungen er ute og i armene mine.
Jeg er forresten innlagt på samme rom hvor jeg ble igangsatt med Linnea... Jeg husket plutselig masse ting da vi kom inn hit, ting jeg ikke har husket på før. Ble på gråten da også.
Det var forresten her jeg tok i bruk mobiltelefonen min med nytt SIM-kort for første gang, - jeg hadde jo ikke noe valg, siden dødsbudskapet inntraff på akkurat den dagen nummeret mitt ville bli overført til nytt abonnement... Så i går hørte jeg på sangen jeg har hatt som ringetone siden jeg tok i bruk denne mobilen (Lars Kilevold - "When You´re Gone"), og i dag tok jeg et par "mage"bilder med den her inne, i samme vinkel og alt som forrige gang da jeg var her med Linnea (tok jo bilde da fordi jeg ville ta et siste magebilde, selv om hun var død i magen min, men magen vistes ikke noe særlig). Er en helt annen stemning over disse nye bildene da... Heldigvis. Men uansett en litt merkelig ting å gjøre føler jeg, men klarte ikke dy meg... (På siden her ser du kontrasten mellom bildene).
Vel... Tror det er godt for meg å være her på en måte, - på det samme rommet, nr. 516 - jeg får liksom "facet frykten" og bearbeidet følelser og minner som jeg kanskje har fortrengt. Vi fikk også tilbud om å se fødestua vi var på sist, i tilfelle vi endte opp med å føde der igjen. Jeg tror jeg vil ta imot tilbudet, barnefaren var litt mer skeptisk, men jeg vil helst ikke gå inn alene.
Har ei god venninne som har stilt veldig opp for meg den siste uken, tilbrakt hele helga med meg, og i går kom hun med blomster, stearinlys og en kortstokk til meg her på sykehuset, hun er så fantastisk. Hvis ikke kjæresten klarer å bli med inn i fødestuen, gjør helt sikkert hun det. Er så glad for at jeg har en venninne som henne!
Nå tenker jeg jo at jeg kanskje ønsker tilgang på badekar under denne fødselen (er ikke badekar på den fødestua vi hadde sist), - delvis for å få en litt annen fødselsopplevelse enn sist gang (det blir det jo forhåpentligvis uansett, men jeg tenker i forhold til fødselstraumene mine), og delvis fordi jeg opplever dusjing og varmeflaske som veldig beroligende og smertedempende.
Har iallefall slappa mye mer av her på sykehuset ettersom jeg fikk organisert tingene mine på rommet, og jeg har fått en virkelig god natts søvn. Fikk satt akupunkturnåler i hodet i går kveld som skulle avspenne meg. Tror det hjalp veldig! Føler meg dessuten mye bedre psykisk i dag enn i går, jeg tenker mye mer logisk. Følte meg som et nervevrak mesteparten av gårsdagen.
Skal senere snakke med jordmora fra psykososialt team - trenger nok jeg trenger det litt - og snart får jeg vel en legevisitt. Jeg var ikke moden nok til at de ville ta fostervannet i går, men hvis jeg plutselig er moden nok, så gjør de jo det. Men tviler på at det er store forandring i kroppen, - eneste jeg har merket, var at det gjorde litt vondt i underlivet noen timer etter undersøkelsen i går, og at det har kommet en god del mer utflod.
Jeg går forresten også til eksembehandling på hudavdelingen nå mens jeg er innlagt, føler meg så mye mykere i huden etter oljebad. Er greit å få eksemen på rett kjør til fødselen uansett.
Er så fin sol ute i dag, kan vel ikke bli sittende inne på sykehuset hele dagen når det er slikt vær.. Sol vil gjøre meg godt. Kanskje jeg går meg en tur.
I dag, kl. 09:32:
Kroppen min lurte meg virkelig. Alt har bare stoppet helt opp nå. Kjente sånn smått noen "rier" (kynnere?) på lørdag, men søndag var de så og si borte. Jeg har liksom bestandig tenkt at når noe skjer, så SKJER det. Det er jo ingen som har fortalt meg at kroppen kan lure en til å tro at fødselen er i gang... Så fikk meg jo et kjempenederlag her :/
Har vært så psykisk nede den siste uken at det har vært en gru. Hatt masse blanda følelser, vært sint i det ene øyeblikket, glad i det neste, deretter har det vært bare sorgen... Endte med å distansere meg totalt fra babyen, - slik at jeg begynte å grine på ultralyd da overlegen kommenterte at han lå og patta osv, eller da barnefaren tok på magen og snakka til babyen. Og jeg ble nesten sint på ungen da han sparket...
Følte meg så dårlig, for jeg ville jo ikke egentlig være sint på babyen :S Kanskje jeg ble det delvis fordi han "lurte" meg og ikke kom ut likevel, og delvis fordi jeg har fått vanskelig for å forholde meg til han og skjønne at han er virkelig akkurat nå. Også fikk jeg en slags tanke om at "du er ikke Linnea"!? Uff..
Går litt bedre å forholde seg til lillingen nå heldigvis, men føler meg så aldeles ferdig med å være gravid. Føler jo at jeg har gått gravid i 2 år nå. Forrige gang kunne jeg liksom ha gått 2 uker over tiden, for da var jeg liksom innstilt på det. Men nå sa tross alt jordmor at jeg kunne igangsettes i uke 37, så jeg fikk vel for store forhåpninger... De vil jo helst vente til uke 38, har jeg skjønt, men nå har vi hvert fall avtalt igangsetting på torsdag.
Har egentlig lite lyst til å bli igangsatt, delvis fordi jeg forbinder det med dødfødselen - det er litt traumatisk -, og delvis fordi jeg skulle ønske alt bare skjedde av seg selv... Men psyken min trenger å få denne gutten ut, for jeg føler meg låst fast i en avgrop akkurat nå, klarer liksom ikke fortsette livet og å bearbeide følelsene ordentlig før ungen er ute og i armene mine.
Jeg er forresten innlagt på samme rom hvor jeg ble igangsatt med Linnea... Jeg husket plutselig masse ting da vi kom inn hit, ting jeg ikke har husket på før. Ble på gråten da også.
Det var forresten her jeg tok i bruk mobiltelefonen min med nytt SIM-kort for første gang, - jeg hadde jo ikke noe valg, siden dødsbudskapet inntraff på akkurat den dagen nummeret mitt ville bli overført til nytt abonnement... Så i går hørte jeg på sangen jeg har hatt som ringetone siden jeg tok i bruk denne mobilen (Lars Kilevold - "When You´re Gone"), og i dag tok jeg et par "mage"bilder med den her inne, i samme vinkel og alt som forrige gang da jeg var her med Linnea (tok jo bilde da fordi jeg ville ta et siste magebilde, selv om hun var død i magen min, men magen vistes ikke noe særlig). Er en helt annen stemning over disse nye bildene da... Heldigvis. Men uansett en litt merkelig ting å gjøre føler jeg, men klarte ikke dy meg... (På siden her ser du kontrasten mellom bildene).Vel... Tror det er godt for meg å være her på en måte, - på det samme rommet, nr. 516 - jeg får liksom "facet frykten" og bearbeidet følelser og minner som jeg kanskje har fortrengt. Vi fikk også tilbud om å se fødestua vi var på sist, i tilfelle vi endte opp med å føde der igjen. Jeg tror jeg vil ta imot tilbudet, barnefaren var litt mer skeptisk, men jeg vil helst ikke gå inn alene.
Har ei god venninne som har stilt veldig opp for meg den siste uken, tilbrakt hele helga med meg, og i går kom hun med blomster, stearinlys og en kortstokk til meg her på sykehuset, hun er så fantastisk. Hvis ikke kjæresten klarer å bli med inn i fødestuen, gjør helt sikkert hun det. Er så glad for at jeg har en venninne som henne! Nå tenker jeg jo at jeg kanskje ønsker tilgang på badekar under denne fødselen (er ikke badekar på den fødestua vi hadde sist), - delvis for å få en litt annen fødselsopplevelse enn sist gang (det blir det jo forhåpentligvis uansett, men jeg tenker i forhold til fødselstraumene mine), og delvis fordi jeg opplever dusjing og varmeflaske som veldig beroligende og smertedempende.
Har iallefall slappa mye mer av her på sykehuset ettersom jeg fikk organisert tingene mine på rommet, og jeg har fått en virkelig god natts søvn. Fikk satt akupunkturnåler i hodet i går kveld som skulle avspenne meg. Tror det hjalp veldig! Føler meg dessuten mye bedre psykisk i dag enn i går, jeg tenker mye mer logisk. Følte meg som et nervevrak mesteparten av gårsdagen.
Skal senere snakke med jordmora fra psykososialt team - trenger nok jeg trenger det litt - og snart får jeg vel en legevisitt. Jeg var ikke moden nok til at de ville ta fostervannet i går, men hvis jeg plutselig er moden nok, så gjør de jo det. Men tviler på at det er store forandring i kroppen, - eneste jeg har merket, var at det gjorde litt vondt i underlivet noen timer etter undersøkelsen i går, og at det har kommet en god del mer utflod.
Jeg går forresten også til eksembehandling på hudavdelingen nå mens jeg er innlagt, føler meg så mye mykere i huden etter oljebad. Er greit å få eksemen på rett kjør til fødselen uansett.
Er så fin sol ute i dag, kan vel ikke bli sittende inne på sykehuset hele dagen når det er slikt vær.. Sol vil gjøre meg godt. Kanskje jeg går meg en tur.
tenker på deg <
SvarSlettNo e det bare snakk om daga før du får se sønnen din!!!!!! Har dokker tenkt på navn !? Eller e det hemmelig? :))
SvarSlettMasse klemma tell dokker!
Hehehe, navnet blir nok Nathaniel =) Har en idé til mellomnavn, men det er hemmelig foreløpig, for vet ikke om vi skal ha noe mellomnavn i det hele tatt :)
SlettOg ja, jeg vet!! Nå er det bare dager! Er vel kanskje også derfor jeg har distansert meg fra at han er en virkelig og levende baby... Vi har venta på det her så lenge, gledet oss, higet etter det... Først 8 måneder med svangerskap som endte galt + 9 måneder med prøving + nesten 9 måneder med svangerskap igjen... Når vi nå er så nært målet etter alle denne tiden med tanker og følelser og sorg og glede, skjønner jeg ikke helt at det skal bli virkelighet! Og da begynner jeg å lure: herregud, er jeg egentlig klar for dette? Klarer jeg å ta meg av han? Men jeg vet jo at det vil gå bra.